Redigerer Kristningen av Norge (avsnitt)

== Kongenes betydning i kristningen ==
Kongesagaene fremhever særlig kongenes betydning for innføringen av kristendommen, og da gjerne med våpenmakt. Det er uvisst i hvilket omfang det var nødvendig. I mange tilfeller kan den omtalte kristningen bare være et virkemiddel mot politiske motstandere.

[[Sverre Bagge]]<ref>Bagge, 2005.</ref> skriver at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at om lag fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og om lag ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også innføringen av en kristen statskirke med [[bolsjevik]]enes kupp i [[Russland]] i 1917.

Landets første kjente kristne konge var [[Håkon den gode|Håkon Adalsteinsfostre]], som regjerte i hovedsak på Vestlandet i perioden 935–961. Han ble døpt i [[England]]. Han kan ha brakt med seg landets første biskop – Sigfrid.<ref>Birkeli (1995), side 69–70.</ref>

Jellingsteinen eller «[[Harald Blåtann|Kong Harald]]s stein» i Danmark er etter kong Harald Blåtann. Innskriften lyder: ''Kong Harald bød gjøre disse kumler'' (dvs. minnesmerker) ''etter Gorm sin far og etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne''. Harald Blåtann (død 985) antas å ha vært konge over [[Østlandet]], men i hvilken grad han arbeidet for innføring av kristendommen i denne delen av riket er uvisst.

Også [[Olav Tryggvason]] som regjerte i perioden 995–1000 regnes som kristen. Sagaene forteller at han fikk bygget den første kirken i landet – på [[Mosterhamn|Moster]] på [[Bømlo]], men på dette tidspunktet var det nok flere andre kirker i landet. Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en [[spåmann]], han lest i tegn og satt all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med [[trolldom]]skunst, og hadde med seg [[seid]]emenn.<ref>Adam af Bremens Kirkehistorie, Anden Bog (936–1043), Libentius I (988—1013), oversatt af P. W. Christensen https://heimskringla.no/wiki/Adam_af_Bremen:_Libentius_(I.)</ref>

Harald Blåtanns sønn [[Svein Tjugeskjegg]] hevdet også overherredømme over Norge i perioden 1000–1014, men hadde [[jarl]]er som styrte for seg.

[[Knud den mektige]] som var konge over hele Norge fra 1028, var også kristen. [[Eldbjørg Haug]] mente at han hadde ga relikvier til det som nå er Stavanger domkirke.

[[Olav den hellige]] regnes som den som fikk innført den [[katolske kirke]]ns lære som statsreligion i [[Norge]]. Om lag [[1023]] ble det avholdt et kirkemøte på [[Mosterhamn|Moster]], der kristenretten ble vedtatt. Vedtaket knyttet kirken til kongen, som en statskirke. Loven ble imidlertid ikke gjeldende før den ble vedtatt på tingene rundt i landet. Nøyaktig når de ulike tingene vedtok loven vet vi ikke. Vi ser også at vedtakene avvek en del fra landsdel til landsdel. Loven slik den ble vedtatt på Gulating begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen i det hele tatt. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt.<ref>Lund, Niels (1995): «Skandinavia, c.. 700–1066» i: McKitterick, Rosamond, red.: '' The New Cambridge Medieval History''. Cambridge University Press,</ref>.

Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til [[helgen]] og «Norges evige konge» ([[Rex Perpetuus Norvegiae]]). Olav er, ved siden av jomfru Maria, den helgenen som er viet flest kirker til i Norge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Ragnhild Marthine Bø, [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/artikler/0934_helgener-i-kirkerommet-.html «Helgener i kirkerommet»]. Hentet 18. des. 2017.</ref> Kirken ville at [[Norges konger]] i ettertiden skulle regnes som Olavs [[vasaller]]. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Dette var noe de senere kongene ikke gikk med på.