Redigerer Kristendom (avsnitt)

===Jesus Kristus===
{{hovedartikkel|Kristologi}}
[[Fil:Baptism-christ.jpg|right|thumb|Jesu dåp. Malt av [[Piero della Francesca]], [[1449]]]]
Ordet ''kristen'' betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus [[inkarnasjonen]] av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den [[Messias]] som er spådd i Det gamle testamentet. (''Kristus'' er en gresk form av ''Messias'', som betyr ''«den salvede»''). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin [[himmelfart]] har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da [[Guds rike]] skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».

Synet på Jesus er i majoriteten av kristen [[teologi]] definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige [[Ireneus av Lyon|Ireneus]] av [[Lyon]], som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud».<ref>"Adversus haeresis" – Mot kjetterne</ref> Dette synet er anti[[dualisme|dualistisk]]. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.

Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første [[heresi|heretikere]] ([[kjetter]]e) var en kristen gren av [[gnostisismen]] som ble kalt [[doketisme|doketister]]. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod [[nestorianisme|nestorianerne]] som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. [[arianisme|Arianerne]] hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i [[Nikea]] i [[325]]. En annen divergerende retning var de såkalte [[monofysittisme|monofysittene]] som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i [[Khalkedon]] i [[451]]. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder [[den armenske apostoliske kirke]] og [[den koptiske kirke]] i [[Egypt]] og [[Etiopia]].

I [[den katolske kirke]] har også [[jomfru Maria]] en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte [[Theotokos]], "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten [[arvesynd]]. Denne [[Den ubesmittede unnfangelse|læren]] anerkjennes ikke av [[protestantisme|protestantiske]] kristne.

Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst [[Jehovas vitner]] som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.

Et annet divergerende syn på Jesus er den [[kenotisme|kenotiske]] lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med [[arvesynd]], men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell [[kristologi]], da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. [[Dogme]]n om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i [[monofysittisme]]n, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.

I noen få [[kirkesamfunn]] og tverr-religiøse [[livssyn]] (samt noen [[livssyn]] som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en [[profet]], men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til [[islam|muslimene]] som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige [[profet]]er, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav [[Bibelen]]s egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av [[Josef, Jesu fosterfar|Josef]]. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.