Redigerer Krigen mot Erik XIV (avsnitt)

==Krigen==
Så snart opprøret var i gang, var det ingen vei tilbake for hertug Johan. Han var kommet sterkt på kant med Erik XIV som på et tidspunkt hadde vurdert å utlevere hertugens hustru til [[Russland]]. Høyadelen følte et lidenskapelig hat mot kongens rådgiver, Jöran Persson. Med støtte fra sin unge bror hertug Karl, som hadde avvist Erik XIVs forsøk på å få ham til å bytte side, tok opprørerne kontroll over indre Sverige inkludert hertug Magnus Vasas hertugdømme. Erik XIV på sin side innkalte til et riksmøte i Stockholm 27. juli, men de adelige stilte ikke opp. Riksmøtet var et forsøk fra kongen på å sikre seg et folkelig mandat mot opprørerne som uten unntak ble betraktet som forræderne og dømt til døden av kongen med stendermøtets velsignelse.

Men det ble ikke noen folkelig mobilisering på noen av sidene i borgerkrigen. Den ble en intern strid mellom kongehuset og adelen med mindre styrker på begge sider. For resten av den krigstrøtte og underkuede befolkningen var borgerkrigen et overklasseoppgjør. Ingen av partene hadde store styrker av utskrevne soldater fra folket tilgjengelig fordi slike styrker var bundet opp i forsvaret mot danskene. [[Västergötland]], [[Östergötland]], [[Dalsland]], [[Värmland]], [[Finland]] og [[Närke]] kom under opprørsstyrkenes kontroll.

I [[Örebro]] gjorde knektene [[mytteri]] mot kongen, og opprørsstyrkene kunne dermed sikre seg deler av [[Västmanland]] uten å møte motstand. De første kampene sto i Östergötland der borgene [[Stegeborg]] og [[Nyköpingshus]] ble erobret av opprørsstyrkene. I midten av august 1568 hadde opprørerne dermed åpen vei mot den sørlige veien over [[Södermanland]] til Stockholm.

I slutten av august gikk hertugene til angrep med sine tallmessig overlegne styrker, deriblant tyske leieknekter, fra vest mot den sørlige veien til Stockholm. Veien ble bevoktet av de kongelige styrker under Erik XIV. Dette førte til [[slaget i Hölö skog]] som påførte kongen et nederlag, men Erik XIV svarte raskt med et motangrep med sine beste styrker mot opprørernes hær ikke langt fra Stockholm. [[Slaget ved Botkyrka]] endte med seier for kongen som etterpå sikret adgangen til Stockholm.

Kong Erik kunne imidlertid ikke utnytte seieren ved Botkyrka fordi hans styrker var vesentlig svakere enn det opprørerne rådde over. Den svenske flåten var på kongens hender og kunne ha vært brukt som støtte i et fremstøt. I likhet med hertugene tok han kontakt med kong [[Frederik II av Danmark og Norge]] i håp om våpenhvile. Store styrker i sør kunne hentes til støtte for de kongelige, men de utskrevne bondesoldatene i styrkene i sør brøt ikke opp. De var hardt medtatt etter krigen mot Danmark-Norge og ville ikke gjøre opprør på vegne av kongen.

I mellomtiden rykket hertugene med sin hær rundt innsjøen [[Mälaren]] og nordover inn i [[Västmanland]] der de erobret [[Västerås]] med slottet der og [[Uppland]] der [[Uppsala]] falt etter svak motstand. I begynnelsen av [[september]] hadde opprørsstyrkene nådd de nordlige utkantene av hovedstaden hvor kongen var blitt isolert. Erik XIV gjorde et utfall mot hertugenes hær som hadde inntatt posisjoner på Brunkeberg, men ble slått tilbake i krigens siste større sammenstøtet.

Etter tilbakeslaget på Brunkeberg løste det kongelige partiet seg opp idet hans allierte rømte hovedstaden; blant dem hans svigermor, hans søstre og alle rådsherrene. Til slutt gjorde hans egne knekter mytteri, tok Jöran Persson til fange og sendte ham bort til hertugenes folk utenfor byen. Persson ble ført vekk fra Norreport til galgebakken på nedre del av Brunkebergsåsen der han 18. september 1568 ble lemlestet, [[Radbrekking|radbrukket]] og [[Halshogging|halshogd]]. Deretter ble liket av kongens anklager satt på [[steile og hjul]].

Den 29. september ble porten på Söderport åpnet slik at hertugenes knekter kunne storme inn i byen og fram til Stortorget. Der fant de kongen med hans styrker. [[Sten Eriksson (Leijonhufvud)]] som ledet angrepet, ble drept under den forvirrende kampen på Stortorget før Erik XIV klarte å komme seg inn i slottet der han forskanset seg.

Senere den samme dagen overgav kongen seg på oppfordring fra hertug Karl som inntok slottet kort tid etterpå.