Redigerer Kosmologi (avsnitt)

== Fysisk kosmologi ==
I sin tidligste form svarer fysisk kosmologi til det som kalles [[sfærisk mekanikk]]; studiet av de himmelske sfærene. De greske filosofene [[Aristarkhos]] og [[Aristoteles]], og den gresk-egyptiske astronomen [[Klaudios Ptolemaios|Ptolemaios]] framsatte ulike kosmologiske teorier. Særlig var Ptolemaios' [[geosentrisme|geosentriske]] [[verdensbilde]] en vidt akseptert teori inntil [[Nikolaus Kopernikus]] - og i sin tur [[Tycho Brahe]], [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]] - lanserte et [[heliosentrisme|heliosentrisk]] system på 1500-tallet.

Med [[Isaac Newton]]s utgivelse av ''[[Philosophiæ naturalis principia mathematica|Principia Mathematica]]'' i 1687 ble problemet med himmellegemenes bevegelser endelig løst. Newton bidro med de nødvendige forutsetningene for [[Keplers lover]], og Keplers gravitasjonslov løste tidligere teoriers problemer med de observerte avvik fra teorien. En fundamental forskjell mellom Newtons kosmologi og eldre kosmologier var [[det kopernikanske prinsippet]], som sier at himmellegemene adlyder de samme fysiske lovene som legemer på jorda. Dette var et avgjørende filosofisk gjennombrudd i fysisk kosmologi.

Moderne vitenskapelig kosmologi kan sies å begynne med Albert Einsteins generelle [[relativitetsteori]] av 1915, sammen med astronomenes økende mulighet til å studere fjerne objekter. Før 1915 mente fysikerne at universet var statisk og uforanderlig. Et slikt [[paradigme]] var lite forenlig med relativitetsteorien. Følgelig ble «[[Big Bang]]»-teorien lansert av [[Georges Lemaître]]. Teorien om et ekspanderende univers er blitt bekrefta av [[Edwin Hubble]]s påvisning av at avstanden til fjerne galakser er økende, og av oppdagelsen av [[kosmisk bakgrunnsstråling]] ved [[Arno Penzias]] og [[Robert Woodrow Wilson]] i [[1964]].