Redigerer Konstantin Päts (avsnitt)

=== Tidlig politisk karriere ===
Päts var en av de tre medlemmene av Frelseskomiteen (''Päästekomitee'' eller ''Eestimaa Päästmise Komitee'') som utstedte [[den estiske uavhengighetserklæringen]] den 24. februar 1918. Samme dag ble Päts utnevnt til leder av regjeringsrådet og innenriksminister i den nylig proklamerte republikken Estland. Under den påfølgende tyske okkupasjon ble han arrestert av tyske myndigheter og tilbrakte tiden mellom juni og november i en fangeleir i [[Polen]]. Etter hjemkomsten til Estland ble han utnevnt til postene som statsminister og krigsminister i den provisoriske regjeringen, hvilke han holdt inntil 8. mai 1919. 

Päts holdt posten som [[Liste over Estlands statsministre|Estlands rikseldste]] (Riigivanem) flere ganger: 

* 25. januar 1921 – 21. november 1922 (første regjerende rikseldste gjenvalgt til embedet) 
* 2. august 1923 – 26. mars 1924 
* 12. februar 1931 – 19. februar 1932 
* 1. november 1932 – 18. mai 1933 
* 21. oktober 1933 – 3. september 1937 (holdt først posten fra 24. januar 1934). 

I 1922 reiste Päts på det første estiske statsbesøk til Finland. Her la han frem et forslag om en estisk-finsk personalunion fra 1918, og han bar på dette forslaget gjennom resten av hans levetid, hvilket bekreftes i hans såkalte politiske testament, skrevet i juli 1940. Senere ble han nære venner med den finske presidenten [[Pehr Evind Svinhufvud]], og Päts reiste på ytterligere to statsbesøk til Finland i Svinhufvuds regjeringsperiode (1935 og 1937). 

Gjennom hele hans politiske karriere var han en entusiast og grunnlegger av selvstendige lokale og profesjonelle selvstyreorganer og yrkesfaglige skoler. Han var overbevist om at menneskets liv er for kort for å sikre en stabil statlig organisasjon, og fra 1918 begynte han å designe et rammeverk av selvstyre av ulike fagmiljøer og etniske minoriteter, for å finne en godt balansert stat basert på proporsjonal representasjon og samarbeid av de forskjellige gruppene. 

Det liberale 1920-tallet var ikke en god periode for hans ideer. Forslag til konstitusjonelle reformer ble avvist av det politiske samfunnssystemet. Men to profesjonelle selvstyrende ministerier (Handelskabinettet og Landbrukskabinettet) og to selvstyrende kulturelle ministerier bestående av etniske minoriteter (tyskere og jøder) ble grunnlagt i denne perioden.

1922&ndash;1923 var han også Riigikogus president.