Redigerer Kongsvinger festning (avsnitt)

=== Aldri i strid ===
Festningen har aldri vært beleiret og har heller aldri vært i direkte kamp. Kanskje kan det være på grunn av festningens mulighet til å bestryke en fiende på østsiden av [[Glomma]] med kanonild. Glomma virket som en gigantisk vollgrav og var veldig viktig som forsvarsverk. To ganger kom svenskene så langt som til den østre siden av Glomma, uten å våge å krysse elven. Begge ganger ble de beskutt fra festningen. Kamper foregikk dog i 1808 og 1814 ved [[Lier skanse]] 6 [[kilometer|km]] øst for festningen.

I mars 1809 var et kupp mot [[Gustav IV Adolf av Sverige]] under oppseiling. For å unngå at norske styrker fra Kongsvinger rykket inn i Värmland uten motstand mens de svenske styrkene der dro østover for å delta i kuppet, sendte den svenske øverstkommanderende [[Georg Adlersparre]] en utsending til Kongsvinger festning. Han skulle der be om å få dra videre inn til Christiania for å forhandle frem en ikke-angrepsavtale med prins [[Christian August]]. Festningskommandant [[Bernhard Ditlef von Staffeldt]] nektet imidlertid å slippe utsendingen videre, men sendte tilbudet videre med egen kurer. Christian August sendte straks en adjutant tilbake til Kongsvinger med lovnad om at norske styrker skulle forholde seg i ro mens svenskene avsatte sin konge. Denne ikke-angrepsavtalen blir kalt ''Kongsvingeravtalen''. Under sitt opphold på Kongsvinger festning hintet også den svenske utsendingen om at Christian August var aktuell som svensk tronarving, noe han også ble, for så å dø kort tid etterpå.

De to blodige slagene til tross, var det ofte vennskapelige møter mellom dansk-norske og svenske offiserer i samme periode, spesielt i tiden etter [[Kielfreden]] hvor svenskene trodde Norge allerede var vunnet og feiret freden. Selv etter at det ble tydelig at Norge ikke ville gå med på å bli gitt bort til svenskekongen, fortsatte disse sammenkomstene. Fra norsk side brukte man muligheten til å innhente informasjon om tilstandene på svensk side, mens svenskene i tillegg til etterretning også prøvde å lokke norske offiserer til å ta deres side.