Redigerer Klassisk tid (avsnitt)

==Korintkrigen==
{{utdypende artikkel|Korintkrigen}}
Etter Peloponneserkrigen stod Sparta igjen som seierherre og fikk snart kontrollen over områdene som før var [[det athenske sjøforbundet|Athens imperium]]. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet.<ref>Fine, ''The Ancient Greeks'', 547</ref> Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet [[Elis]] i 402. Elis var et medlem av [[det peloponnesiske forbund]] som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis. 

Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til [[Jonia]] i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong [[Agesilaos II|Agesilaos]] forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i [[Lydia]] til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som [[Sardis]]. [[Satrap]]en [[Tissafernes]] ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, [[Tithraustes]], bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen [[Farnabazos]]. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine.

Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte [[Timokrates fra Rhodos]], en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig.

Athen fikk nokså tidlig i [[Korintkrigen]] tilbake herredømmet til sjøs, og dette gjorde endelig slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athens suksess alarmerte derimot perserne som så konturene av et nytt athensk imperium, og skiftet dermed til Spartas side. Med denne trusselen hengende over seg, hadde ikke Theben, Korint og Athen annet valg enn å inngå en [[Antalkidasfreden|fredsavtale]].

I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både [[Antikkens Egypt|Egypt]] og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var [[Mantinei]] som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne [[Khalkidis]]–halvøya. Deres dominans over fastlandet i Hellas ville vare i ytterligere seksten år før den ble knust i [[slaget ved Leuktra]].

Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den [[andre athenske konføderasjon]] og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr.

Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde ikke statene på fastlandet flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til [[Aleksander den store]].