Redigerer Klara av Assisi (avsnitt)

== Ordensgrunnlegger - Klarissene ==
[[Fil:SDamiano-Clara og søstre.jpg|thumb|Klara med søstre.]]
Etter noen år, i [[1216]], fikk Klara [[pave Innocens III]]s tillatelse til å leve kun av gaver og almisser og uten noen form for eiendom, i tråd med slik Frans' organiserte sin orden. Flere sentrale aktører rundt paven så dette som en positiv revitalisering av klosterlivet og et radikalt brudd med de som samlet seg store rikdommer og gods. Klaras kloster, som nå ble kalt ''De fattige kvinnene'' eller ''Damianitinnene'' etter ''San Damiano'', ble et særlig forbilde for kvinneklostre. [[Kardinal]] Ugolino di Conti di Segni, den senere pave [[Gregor IX]] skrev en klosterregel for kvinnene i ''San Damiano'', og denne ble to år senere innført i andre kvinneklostere.

Kardinal Ugolino ville gjøre den absolutte fattigdomsregelen noe lettere å leve med og tilbød ''De fattige Kvinnene'' en viss årlig utbetaling. Men Klara avslo dette tilbudet da dette var å oppfatte som å bevege seg bort fra det [[fransiskaner|fransiskanske]] fattigdomsideal og kunne skape et uheldig avhengighetsforhold. I fattigdomsidealet, eller  "fattigdomsprivilegiet", så [[fransiskaner]]ne en absolutt frihet og uavhengighet. Gjennom hele sin virksomhet måtte Klara stå imot presset fra omverdenen om å løsne på dette privilegiet.

De levde i fattigdom, brukte verken sko, sandaler eller strømper, fastet og levde i taushet, unntatt når det var absolutt nødvendig. De levde etter de [[fransiskaner|fransiskanske]] klosterløftene ''fattigdom, kyskhet og lydighet''. Det var et hard liv i fattigdom, og da deres oppholdsted i ''San Damiano'' lå utenfor Assisis bymurer var de utsatt for røvere og ville dyr. Det sies at Klara bar ut [[Ciborium|ciboriet]] med [[Nattverdsoblat|hostiene]] foran seg da farer truet, og da trakk både røvere og ville dyr seg tilbake.

Som med fransiskanerne, dannet det seg raskt flere kvinnelige klostersamfunn rundt i [[Europa]]. Disse kvinneklostrene hadde behov for et religiøst fellesskap og levde etter Klaras klosterregler og med rådgivning fra henne. Ved hennes død var det 111 klostre: 68 i [[Italia]], 21 i [[Spania]], 14 i [[Frankrike]] og 8 i [[Tyskland]] (inkludert [[Bøhmen]]). Senere vokste klosterlivet, særlig i Spania, men spredte seg også til [[England]] og [[Skandinavia]]. På slutten av 1300-tallet var det over 400 klostre i Europa.

Klara ledet klosteret i 41 år, og selv om hun var mye syk de siste årene, gjorde hun dette med stor dyktighet. Det vil være galt å tolke hennes fromhet og strenghet som uttrykk for mangel på medfølelse og omsorg, tvert imot sa hun at dette ikke måtte overdrives slik at helsen ikke ble ødelagt. Hun viste en stor omsorg som sine medsøstre i klosteret, men forlot aldri dette. Hun skrev selv en ny klosterregel og denne ble godkjent av [[pave Innocens IV]] i [[1253]], men gjeldende kun for ''San Damiano''-klosteret. Denne regelen med godkjenningsbullen ''Solet annuere'' ble funnet i [[1893]]. Det var også denne paven selv som ga Klara [[sakrament]]et på dødsleiet, to dager etter at han hadde godkjent Klaras klosterregler, den [[11. august]] [[1253]].

Det var etter hennes død at ordenen ble kalt [[Klarissene]] (''Ordo Sanctae Clarae'', O.S.C), «den hellige Klaras orden».