Redigerer Kenny Dalglish (avsnitt)

=== Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan ===
[[Fil:Kenny Dalglish 1980s (cropped).jpg|mini|Dalglish i bortekamp mot {{Fk|Stoke}} i april 1984.{{Byline|Jim Wall}}]]
Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel [[Kevin Keegan]] til [[Tyskland]], og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på [[Anfield]] umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han fem mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot [[Middlesbrough FC]] med målkjenning etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan.<ref>{{Kilde www |url=https://www.theanfieldwrap.com/2016/11/liverpool-saying-goodbye-how-kenny-dalglish-replaced-kevin-keegan/ |tittel=Saying Goodbye – How Kenny Dalglish Replaced Kevin Keegan |utgiver=The Anfield Wrap |forfatter=Karl Coppack |dato=2016-11-18 |besøksdato=2025-07-03 |språk=en }}</ref> Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske [[Club Brugge]] på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på [[Merseyside]]. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne. 

Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig». Etter tapt ligacupfinale mot [[Nottingham Forest]], kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; [[Alan Hansen]] og [[Greame Souness]] ennå ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong.

Etter bare ukers spill av 1980-81-sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av [[Brentford FC|Brentford]] i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på [[Villa Park]], da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot [[Real Madrid]] i [[Paris]] og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord.

1981/82 begynte med utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga-/ligacupdobbel av i alt tre. Etter en treg start med seks seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1-kampen mot [[Tottenham Hotspur]] i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der.

Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland.

I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot [[Stoke City]] i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager.

I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til [[Sampdoria]] foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18.-plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte annenplass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på [[Heysel stadion]], da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg [[Roy Evans]] eller kanskje [[Phil Neal]] som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende.