Redigerer Keltere (avsnitt)

==Opprinnelse og utbredelse==
[[Fil:Distribution of Celts in Europe.png|thumb|Spredning av keltere; blått område: ca. 1500 f.Kr.; fiolett område: ca. 400 f.Kr.]]
Da de keltiske språkene tilhører de indoeuropeiske språkene, mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale [[Asia]]. Men de første [[arkeologi]]ske spor finnes i [[Sentral-Europa]]. De spredde seg derfra til et område som går fra [[Irland]] i vest til [[Anatolia]] i øst; fra [[Danmark]] og [[Skottland]] i nord til [[Den iberiske halvøy]] og [[Italia]] i sør.

Det finnes i [[Romerriket|romerske]] kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca. år [[500 f.Kr.]] og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het [[piktere]]. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt [[400]] e.Kr. invaderte det daværende [[Caledonia]]. Det er etter dem Skottland har fått navnet sitt.

Under [[Peloponneskrigen]] skaffet [[tyrann]]en Dionysos fra [[Syrakus]] keltere til å hjelpe [[sparta]]nerne. Noen tiår senere, i 335 f.Kr, møtte [[Aleksander den store]] noen keltiske høvdinger i traktene ved [[Adriaterhavet]]. Han spurte hvem de fryktet mest, i håp om at de ville si det var ham. I stedet svarte de at de ikke fryktet annet enn at [[Himmelhvelving|himmelen]] skulle falle ned i hodet på dem. Aleksander syntes de var «utrolig kjepphøye», men inngikk en avtale om at de skulle være hans allierte så lenge himmelen ikke falt ned i hodet på dem. Dette var trolig en vanlig keltisk [[ed]], for den var fremdeles i bruk i det kristne Irland.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 18), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8</ref> 
[[Fil:Ardagh chalice.jpg|thumb|left|300px|Ardagh-begeret.]]

Nyere forskere <!-- som hva da???--> mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved [[migrasjon]] og annen kontakt. Den greske historikeren [[Diodorus Siculus]] beskriver dem på 100-tallet f.Kr som «høyreiste, og musklene veller frem under deres rene, hvite [[hud]]». De bleket [[hår]]et, ifølge Siculus med [[sitron]], mens andre nevner [[kalk]]vann som også virker som leggevann. Han beskrev at de gikk med [[bronse]]hjelmer, noen med [[Hornhjelm|horn]], og noen gikk nakne i kamp, mens andre bar en brynje av lenker.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 10)</ref> Videre fortalte Siculus at keltiske menn bar [[skjegg]]et kort, men bartene var så lange at det de drakk, nærmest ble «filtrert gjennom bartene». Selv om de holdt det rent der de spiste, syntes han de «glefset» i seg maten, for det meste [[kjøtt]] med litt [[brød]] til, og som drikke var de glade i [[øl]] lagd av [[hvete]] og [[honning]], alternativt uhorvelige mengder [[vin]]. En av de få gangene kelterne nevnes hos [[Platon]], er i en liste over seks folkeslag som er altfor glade i å drikke.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.13)</ref> Men Siculus baserte det han skrev om kelterne, på opplysninger fra [[stoiker]]en [[Poseidonius]], som skrev om dem hundre år tidligere. Også den greske historikeren [[Strabon]] baserte seg på Poseidonius når han skrev: «Hele rasen er gale etter [[krig]].» Den romerske historikeren [[Ammianus Marcellinus]] (ca. 330-395) skrev om kelterne: «De er fryktinngytende med sitt strenge blikk, svært trettekjære, og stolte og uforskammede.»<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 15)</ref>

===Romere og keltere===
Første gang en romersk hær møtte en keltisk, støtte de sammen ved [[elv]]en Allia ca. 20 mil nord for [[Roma]] 18. juli 390 f.Kr. Kelterne kom fra [[Gallia]], og virket så skremmende på romerne med sine svære skikkelser og blekede hår at romerne bare snudde og ble hogd ned bakfra «da de flyktet som en forvirret og oppjaget flokk», ifølge historikeren [[Titus Livius]]. Gallerne var så forbløffet over denne uventet lette seieren at de trodde det måtte dreie seg om en listig manøver for å få dem i et bakhold. Med stor varsomhet tok de seg sørover til Roma. Her fant de byportene åpne, og var nå overbevist om at de ble forsøkt lokket i en felle. Forsiktig undersøkte de den tomme byen, uten å finne annet tegn til liv enn ni gamle [[patrisier]]e som satt ubevegelige i sitt stiveste puss for å møte sin skjebne. De var blitt nektet å søke tilflukt på den overfylte [[Capitol]]-høyden, siden de var så gamle at de skulle dø snart likevel. En av gallerne strøk prøvende over [[skjegg]]et til den ene gamlingen, Marcus Papirius, for å finne ut om han var levende, og fikk seg en smekk med gamlingens [[elfenben]]sstokk som bekreftelse på det. Rystet grep gallerne til våpen og drepte de gamle. Nå stod Capitol for tur. 

Først prøvde gallerne å storme høyden fra dalsenkningen [[Forum]]. Dette viste seg umulig. Så ble et nattlig snikangrep forsøkt, men mislyktes fordi de hellige [[gjess]]ene i [[Juno]]s [[tempel]] våknet og varslet romerne. Gallerne forsøkte seg nå med en beleiring, men ble så hardt angrepet av [[malaria]] at de på slutten ikke maktet å begrave alle sine døde. Etter syv måneder så de ingen annen råd enn å forlange løsepenger og forsvinne. Et halvt tonn [[gull]] satte kommandanten Brennus som krav for å gi opp beleiringen. Romerne betalte, men beskyldte ham for å jukse med vektene. Rystet slengte Brennus sitt [[sverd]] på vekten og ropte: ''«Væ victis!»'' (= Ve de overvundne!) - men han tok sin hær og gullet og dro sin vei.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.11-12)</ref>

Julius Cæsar var guvernør over [[Gallia Cisalpina]] da han gikk til kamp mot de keltiske [[Helvetii|helvetier]]ne. Etter å ha seiret over dem, rykket han inn i Gallia. I 55 f.Kr fortsatte han like godt over [[Den engelske kanal]] for å beseire de britiske kelterne. Kanskje dette også var en straffeekspedisjon med tanke på den støtten gallerne hadde fått fra britene. Han tok noen gisler, trakk seg tilbake og kalte dette en seier. I 52 f.Kr gjorde gallerne igjen opprør under ledelse av [[Vercingetorix]], oppmuntret av at Cæsar hadde måttet gi opp å beseire britene. Vercingetorix kom fra Arvernia (den sentrale del av våre dagers [[Frankrike]]), og Cæsar beskrev ham som ung, energisk og flink til å holde disiplin. Cæsar måtte gi opp å innta festningen Gergovia i Arvernia, og opplevde nå at også nabofolket aeduierne, som ellers hadde holdt seg inne med romerne, allierte seg med sine egne og avskar romerne fra innkommende forsterkninger. Vercingetorix begikk nå den feil å forskanse seg på en høyde ved [[Alesia]]. Cæsar omringet høyden med sine ca. 50&nbsp;000 mann, mens keltere i et antall på ca. 250&nbsp;000 omringet dem igjen. Likevel innså Vercingetorix etterhvert at situasjonen var håpløs, og sa til sitt råd: «Gjør romerne tilfredse ved å drepe meg, eller overgi meg levende til dem, slik dere tror er best.» Rådet ville ikke drepe opprørslederen, men valgte å overgi seg. I seks år satt Vercingetorix som fange før han ble ført til Roma og henrettet der.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.23)</ref> [[Plutark]] anslo at en million mennesker omkom under Cæsars felttog i Gallia, mens enda en million var tatt som [[slave]]r. Siden Cæsar hadde startet felttoget på eget initiativ, rettferdiggjorde han det som best han kunne i sitt verk ''[[Gallerkrigen]]''.