Redigerer Kate Bush (avsnitt)

=== Debut ===
''[[The Kick Inside]]'' ble mottatt med begeistring da det utkom i februar 1978, og en ny stjerne var født. Albumet omtales som uvanlig bra som debutalbum fra en ung popartist.<ref name="historien20" /> Bush ble kjent for sitt slående utseende, sin sangstemme (overdrevent høy sopran i Wuthering Heights) og egenartede sangstil.<ref name="Cawood" /><ref name="Aune2022">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/xl/slik-skapte-kate-bush-sin-monsterhit-_running-up-that-hill_-1.16002746|tittel=Barnegeniet som ble promotert som sex-symbol|besøksdato=2023-03-09|dato=2022-06-26|fornavn=Oddvin|etternavn=Aune|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Kate Bush's only tour: pop concert or disappearing act?|url=https://www.theguardian.com/music/2010/may/13/kate-bush-only-tour-live|avis=The Guardian|dato=2010-05-13|besøksdato=2023-03-09|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Graeme|etternavn=Thomson}}</ref> 

Hun møtte en del motbør fra kommentatorer som mente at hun ofte sang for barnslig og gjorde narr av henne fordi hun i låtene brukte en del engelske ord som ble oppfattet som gammeldagse og avleggs. Albumet nådde en 3.-plass på de britiske listene og solgte etterhvert til [[Salgstrofeer i musikkbransjen|platina]]. Hun toppet singel-listene i Storbritannia med «Wuthering Heights», og «The Man with the Child in His Eyes» kom på sjetteplass.

Hun ble markedsført som sexsymbol blant annet med store utendørs plakater som viste henne i ettersittende antrekk. Hun ble kåret til årets sexobjekt av ''NME'' og ''Sounds'', slått av [[Debbie Harry]].<ref name="Aune2022" />

Kate Bush opprettholdt sin produktivitet, og innen utgangen av 1978, ni måneder etter ''The Kick Inside'', kom album nummer to ''[[Lionheart]]'' på markedet. Albumet ble innspilt i Frankrike, og EMI presset på for å få en rask oppfølger til det suksessfulle debutalbumet.<ref name="Cawood" /> Her svarte hun kritikerne på [[selvironi]]sk vis, blant annet ved å fylle refrenget på låten «Wow» med nettopp dette ordet. ''Lionheart'' kom på sjetteplass på Storbritannias albumliste og har også solgt til platina, som forgjengeren.

Ledende tidsskrifter som ''NME'', ''[[Sounds]]'' og ''[[Melody Maker]]'' var negative til stemmen, sangstilen, og de manierte musikkvideoene. John Peel, discjockey på BBC Radio 1, uttalte at han ikke kunne ta henne på alvor som musiker og spilte aldri hennes musikk.<ref name="Cawood">{{Kilde artikkel|tittel='Don't let me go! Hold me down!': inspiration, voice and image in Kate Bush's 'Hounds of Love'|publikasjon=Popular Music|url=https://www.jstor.org/stable/24737008|dato=2016|fornavn=IAN|etternavn=CAWOOD|serie=1|bind=35|sider=41–63|issn=0261-1430|besøksdato=2023-03-04}}</ref> Hun ble nedlatende omtalt som en drømmende ungjente fra den privilegerte middelklasse.<ref name="NewYorker" />

Kate Bush la ut på konsertturnéen «Tour of Life» i 1979 med 28 opptredener rundt om i Europa. Showene var strengt regissert og hun skiftet antrekk 17 ganger i løpet en konsert. Hun gjorde det senere klart at en slik eksponering ikke lå for henne, og hun har siden kun hatt sporadiske konsertopptredener. Bush trakk seg i stor grad tilbake fra offentligen og tok styringen med innspillinger (hun arbeidet i lydstudio ved boligen i Sevenoaks) og markedsføringen. Hun holdt konsert i 2014.<ref name="Rosenbaum" /><ref name=":0" /><ref name="Aune2022" /><ref name=":2" />