Redigerer Karl den skallede (avsnitt)

=== Tysk-romersk keiser ===
[[Fil:Apparition Charles le chauve.jpg|thumb|upright|Framtoningen av Karl den skallede etter hans død og begravelse.]]
Etter at keiser Ludvig II, sønn av Karls halvbror Lothar, døde i [[875]], reiste Karl til Italia, støttet av pave [[Johannes VIII]], for å motta den kongelige kronen i Pavia og den keiserlige krone og insignia i Roma den 29. desember. Ludvig den tyske og hans eldste sønn Karloman var også kandidater for å etterfølge avdøde Ludvig II, og rasende invaderte og herjet han besittelsene til Karl den skallede. Karl måtte i all hast reise tilbake til Vestfrankerriket. Ludvig den tyske planla ytterligere krigføring da han ble syk og døde den 28. august 876 i Frankfurt og etterlot seg tre sønner som uvanlig nok respekterte fordelingen av riket. Karl den skallede så muligheten for å legge Østfrankriket under seg, men ble avgjørende beseiret av den nye kongen [[Ludvig den yngre]] i [[slaget ved Andernach]] den 8. oktober 876,<ref>Nelson, Janet L. (2014): [https://books.google.no/books?id=4HjJAwAAQBAJ&pg=PA727&lpg=PA727&dq=charles+the+bald+%2B+minting&source=bl&ots=L17KUfi_02&sig=j6zBASDwDAPLMiu7A0BNdEaRCNQ&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiV4aSpl9XZAhVEWiwKHVsvBcEQ6AEIKDAE#v=onepage&q=Andernach&f=false ''Charles The Bald''], Routledge, s. 864.</ref> og han klarte bare så vidt å unnslippe med livet i behold.<ref>Halsall, Guy (2003): [https://books.google.no/books?id=261qjKsHANQC&pg=PA189&lpg=PA189&dq=Battle+of+Andernach+(876)&source=bl&ots=fOSRek_roC&sig=TJd_KpbSqcrD5Ip-6j6eK-LQRH0&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjjtoytt9XZAhUEWCwKHXz2CHcQ6AEISDAL#v=onepage&q=Battle%20of%20Andernach%20(876)&f=false ''Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900''], Psychology Press, s. 189</ref>

I mellomtiden komme det sterke oppfordringer fra pave Johannes VIII, som var truet av [[sarasenere]] ([[muslim]]ske [[pirat]]er) om å komme til hans forsvar av Italia. Karl krysset igjen Alpene med en hær, men denne ekspedisjonen var preget av misnøye fra motløse adelige, og selv Karls regent i Lombardia, [[Boso av Provence|Boso]], var uten entusiasme, og de nekte følge hans hær. På samme tid gikk [[Karloman av Bayern]], bror av Ludvig den yngre, inn i nordlige Italia med en hær. Karl var allerede syk og i stor nød, brøt av hærtoktet og begynte på hjemreisen til Vestfrankerriket. Han døde underveis mens de dro gjennom passet i fjellet [[Mont Cenis]] ved Brides-les-Bains, den 6. oktober 877.<ref>Riche (1983), s. 204.</ref>

I henhold til ''[[Annales Bertiniani]]'' (Annalene fra Saint Bertin-klosteret i [[Saint-Omer]]), som dekker perioden 830-882, ble Karl i all hast gravlagt ved klosteret i Nantua i Burgund ettersom bærerne ikke lenger klarte å holde stanken fra hans råtnende legeme. Han ble senere gravlagt på nytt i [[klosterkirken Saint-Denis]] i Paris hvor de franske kongene tradisjonelt ble lagt til hvile. Det er nedtegnet at det var en minneplate av messing der som ble revet ned og smeltet om under [[den franske revolusjonen]].

Karl ble etterfulgt av sin eldste sønn [[Ludvig II av Frankrike|Ludvig stammeren]], som var fysisk svak, og døde av naturlige årsaker i april 879. Det hevdes at Karl den skallede huskes som en mann som arbeidet for utdannelse og litteratur, en venn av kirken, og var bevisst på at han kunne finne støtte hos biskopene mot vanskelige adelige. Han valgte sine rådgivere blant biskopene som i tilfellet med [[Wenilo av Sens|Wenilo]], biskop av Sens, som var den som kronet ham i 848, og således endelig forente Aquitaine med Vestfrankerriket. I 858 ga Wenilo sin støtte til den østfrankiske invasjonen og ble fordømt som en forræder av kongen. De ble forsont året etter og han fikk tilbake sin posisjon som han beholdt fram til sin død i 865. I samtidens litterære legender som var knyttet til Frankrikes historie og særlig Karl den store i det store diktet ''[[Rolandskvadet]]'' ble forræderen [[Ganelon]] basert på Wenilo.<ref>Nelson, Janet L. (1992): ''Charles the Bald'', London: Longman, s. 188, note 121.</ref> Navnet «Ganelon» ble synonymt med begrepet forræder, omtrent slik [[Quisling#Quisling som skjellsord|«quisling»]] ble det. [[Hinkmar av Reims|Hinkmar]], erkebiskop av Reims, var en stor støtte for Karl og var hans rådgiver, venn og propagandist. Han bidro vesentlig gjennom sin innflytelse til omgjøre Ludvig den tyskes forsøk om underlegge seg riket. Samme lojalitet viste han også Karls sønn og etterfølger.<ref>Cantor, Norman F. (1993): ''The Civilization of the Middle Ages'', s. 186.</ref>