Redigerer Karl Martell (avsnitt)

=== Kriger i utlandet 718&ndash;732 ===
De følgende årene var full av stridigheter. Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seiere. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som [[Echternach]]), han underla seg [[Bayern]] og [[Alemannia]] og han beseiret de [[hedenskap|hedenske]] [[saksere|sakserne]].

Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia. Derfor la han i 718 deres land til breddene ved [[Weser]], [[Lippe-elven|Lippe]], [[Ruhr]] og [[Teutoburger Wald|Teutoburgerskogen]] øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden [[romersk legion|legionene]] til [[Publius Quinctilius Varus|Varus]] i [[9]] som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt. I [[719]] tok Karl [[Vest-Friesland]] uten større motstand fra [[frisere|friserne]] som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, [[Aldegisel, frisernes konge|Aldegisel]], aksepterte [[kristendom]]men i hans rike og [[Willibrord av Utrecht|Willibrord]], [[biskop av Utrecht]], frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige [[Bonifatius]], tyskernes apostel.

Da Chilperik II døde året etter ([[720]]), utnevnte Karl Dagobert IIIs sønn, [[Teoderik IV]], som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse ''rois fainéants'' («gjør&ndash;ingenting&ndash;konge») var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.

Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret ([[724]]), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre.

De neste seks årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og [[723]] kjempet Karl i Bayern, hvor [[agilolfingere|agilolfinger]]&ndash;[[hertug]]ene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med [[Liutprand langobarden]]. Han tvang [[alamannerne|alemannerne]] til å slutte seg til ham, og hertug [[Hugbert av Bayern|Hugbert]] underla seg frankernes styre. I [[725]] og [[728]] gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke. I [[730]] marsjerte han mot [[Lautfrid]], hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør&ndash;Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre.

Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest. I [[721]] hadde [[emir av Córdoba|emiren i Córdoba]] bygget en sterk hær fra [[Marokko]], [[Jemen]] og [[Syria]] for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende [[islam|muslimene]] beleiret byen [[Toulouse]] som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp. Han kom tilbake tre måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den [[9. juni]] [[721]] i det som er nå kjent som [[slaget ved Toulouse (721)|slaget ved Toulouse]]. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo. Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overraskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.

Karl hadde fulgt situasjonen i [[Den iberiske halvøy|Iberia]] siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot [[umajjadene|umayyadene]]. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig. Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge [[kavaleri]] som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen [[infanteri]] som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra ''ecclesia'' ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon...