Redigerer Jules Verne (avsnitt)

== I Norge ==
[[Fil:Fransk telemarks idyll.jpg|thumb|Telemarksidyll fra den franske utgaven av Jules Vernes «No. 9672», førsteutgaven.]]
Fra 37-årsalderen reiste Jules Verne mye om bord på egne seilskip, den siste var det ca.90 fot lange kombinerte seil- og dampskipet St. Michel III med 10 manns besetning. Han besøkte landene rundt [[Middelhavet]] med Nord-Afrika, flere europeiske land, Nord-Amerika og ikke minst [[Storbritannia]] som han besøkte om lag 20 ganger. Deler av ''En verdensomseiling under havet'' ble skrevet om bord på hans første seilskip, «St. Michel I».

Etter premieren på skuespillet «Onze jours de siège» i Paris den 1. juni [[1861]], skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med tog gjennom Tyskland  til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med [[Rjukanfossen]]. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i [[Stockholm]] tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Göta kanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til [[Norge]]. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til [[Drammen]]. Deretter fortsatte reisefølget videre over [[Hokksund]] til [[Kongsberg]] og [[Tinnoset]] med [[karjol]]. Deretter med robåt på [[Tinnsjø]] til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert tre døgn i et gjestgiveri på Dale (Dal) like utenfor det som i dag er [[Rjukan]] sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby [[Amiens]] hvor Verne ble resten av livet.

Det var blant annet en artikkel i det franske geografiske magasinet ''Le tour du monde '', med beskrivelser av Rjukanfossen i Norge som et av verdens underverker som hadde lokket Jules Verne til Norge. 25 år senere utkom boken «Un Billet de loterie, Le numéro 9672», med inntrykk fra reisen, hvor også [[Bergen]] og Christiania (Oslo) omtales. Boken ble i 1888 utgitt i dansk oversettelse under tittelen «No. 9672. Fortælling fra Norge», senere oversatt til norsk ved Georg Wankel under tittelen «Det store loddet» i 1971.<ref>J. Huitfeldt Forlag. ISBN 82-7003-003-1</ref> Her følges det tapre søskenparet Joel og Hulda i den ville naturen i [[Telemark]], og gir et karakteristisk snitt av Vernes omstendelige stil:
:''Fra Rjukanfossen derhenne skød Vanddampen som en blaalig Støvsky i slangeagtige Bugtninger højt op i Luften.''
:''Hulda og Joel slog ind paa en lille Sti, som Førerne kender godt, og som sænker sig ned mot det indsnevrede Dalstrøg. (...)''
:''Rjukan &ndash; det vil sige «den rygende» &ndash; er en af Norges, ja maaske en af Europas mest storartede Fosser. Den dannes af Maaneelven, som fra en højde af ni hundrede Fod og med en aldreles øredøvende Larm styrter sig ned ad Fjeldterrassen mellom Mjøsvand og Tinsøen...''<ref>Oversatt av O. B. Ritto, København 1888</ref>

Vernes reiser nordover i unge år (til Skottland i 1859 og Norge i 1861) fikk inspirerende betydning for hele forfatterskapet og kan spores i en rekke av romanene. Selv om egne reiseopplevelser lå til grunn for sentrale sider ved romanen ''Un Billet de loterie'' (1886), der han gir detaljbeskrivelser av Telemark og Norge, baserte han seg også på litterære kilder - både for det verbaltekstlige og for illustrasjonene. Jules Verne-forsker Per Johan Moe har analysert dette intertekstuelle aspektet i en fagtekst, publisert i 2011 under tittelen ''Intertextuality and Verne's Norway''.<ref>{{Kilde www|url=https://julesgverne.wordpress.com/jules-verne-i-norge-2/jules-verne-i-norge-2-2/|tittel=Jules Verne i Norge|besøksdato=2022-01-01|forfattere=Per Johan Moe|dato=2009-11-01|språk=nb-NO|verk=julesgverne.wordpress.com}}</ref> Verne selv skrev en dagbok under Norgesreisen i 1861.<ref>{{Kilde www|url=https://julesgverne.wordpress.com/english/verne-diary-2/diary-comments/|tittel=Diary & comments : Jules Verne´s diary – written in Norway 1861|besøksdato=2022-01-01|dato=2011-05-07|språk=nb-NO|verk=Jules Verne i Norge|sitat=Extracts from the Jules Verne-diary in brown – from Bibliothèques d’Amiens Metròpole, JV MS 12.5 {{!}} Many thanks to Volker Dehs on help in transcribing. {{!}} English translation, comments and additional notes by Per Johan Moe.}}</ref>

I et trebinds verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne (og kanskje hovedsakelig Hetzel) entusiastisk om da den norrøne [[Bjarne Herjolvsson]] oppdaget sjøveien til Amerika. Verket fikk tittelen «De store Reisers og de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», da det ble utgitt på dansk-norsk i 1879.<ref>oversatt av B. Geelmuyden, Kristiania 1879/83</ref>

Da kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet», styrte den legendariske undervannsbåten Nautilus rett inn i den fryktede [[Moskstraumen|Moskensstraumen]], reddet de ufrivillige gjestene seg i land i Norge:
:''Da jeg våknet av besvimelsen, lå jeg i en fiskerhytte i [[Lofoten]]. Mine kamerater lå på kne ved siden av meg, Vi omfavnet hverandre.''
:''Vi kunne ikke vende hjem uten videre, skipsforbindelsen mellom det høye Nord og resten av verden er sparsom. Jeg må vente på dampskipet som anløper her hver måned på vei til Nordkapp...''<ref>Oversatt av Eivind Hauge, Oslo 1968.</ref>

=== Møtet med Hetzel ===
[[Fil:Hetzel front cover.jpg|thumb|Bokomslag, utgivelse Hetzel.]]
En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide, og i 1863 lå det på forleggeren Pierre-Jules Hetzels skrivebord. Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.

Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av [[1800-årene|1800-tallet]], og som også utga blant annet Victor Hugo, [[George Sand]] og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av [[Afrika]] med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som ''Cinq semaines en ballon'' (''Fem uker i luftballong'').

Verne skrev kontrakt med Hetzel og forpliktet seg til å utgi to romaner i året, hvilket han nesten maktet. Fra da av, og i det nest kvarthundre år, var det knapt et år uten at Hetzel ikke utga en eller flere av Jules Vernes fortellinger. De mest populære var ''Voyage au centre de la terre'' (''[[Reisen til Jordens indre|Reise til Jordens indre]]'', 1864); ''De la terre à la lune'' (''Reisen til månen'', 1865); ''Vingt Mille Lieues sous les mers'' (''[[En verdensomseiling under havet]]'', 1869); og ''Le tour du monde en quatre-vingts jours'' (''[[Jorden rundt på 80 dager]]'', 1872). Jules Verne ble både rik og berømt.

De fleste av Vernes fortellinger gikk som føljetonger i ''Magazine d'Éducation et de Récréation'', en Hetzel-publikasjon som kom ut to ganger i uken, og ble deretter gitt ut i bokform. Verne har forblitt en av de mest oversatte forfattere i verden, og har utkommet på 148 språk ifølge statistikk fra [[UNESCO]].

=== De siste årene ===
Jules Verne flyttet til fiskelandsbyen Le Crotoy på midten av 1860-tallet, og til [[Amiens]] etter [[den fransk-prøyssiske krig]] i [[1871]]. På sine eldre dager fikk han [[Glaukom|stær]], og synet på det ene øyet ble kraftig redusert. Også synet på det andre øyet ble redusert, på grunn av overanstrengelse. Sønnen Michel Verne håndterte utgivelsen av hans siste bokmanus, blant annet ''Fyrtårnet ved verdens ende'' etter Vernes død. I løpet av det siste tiåret har litteraturforskere kommet frem til at Michel på egen hånd la til kapitler og skrev om flere av de manuskriptene som hans far etterlot seg. Michel ga også ut noen av sine egne romaner i farens navn. Med utgangspunkt i Vernes opprinnelige manuskripter har en rekke av de boktitlene som Vernes sønn omarbeidet, blitt utgitt på nytt.

Da Jules Verne kom hjem den [[9. mars]] [[1886]] ble han møtt av sin nevø Gaston som kom mot ham med en revolver. Det ble en nærkamp om våpenet ut av det, og det gikk av. Den andre kulen traff Vernes venstre fot. Han kom seg aldri helt fra skuddskaden, mens Gaston tilbrakte resten av livet på et asyl. Hendelsen gjorde Verne deprimert, og i et brev til broren Paul kort tid etter skrev han: «Jeg lever nå kun for mitt arbeid.»

Etter at Hetzel døde kort etter, og også hans elskede mor i 1887, begynte Verne å skrive i en mørkere tone enn tidligere. Ett eksempel er en historie om en slottsherre som var betatt av en operasanger som viser seg å være et [[hologram]] og en avspilling. Andre fortellinger hadde døden som tema. I 1888 gikk Jules Verne inn i politikken og ble valgt som byrådsmedlem i Amiens, hvor han kjempet for flere forbedringer og var politisk aktiv i de neste 15 år. I 1905 døde Verne i sitt hjem 44 Boulevard Longueville, (nå Boulevard Jules-Verne), syk og svekket av [[diabetes]].

I 1863 hadde Verne skrevet en roman med tittelen ''Paris i det 20. århundre'' som handlet om en ung mann som levde i verden av skyskrapere i glass, høyhastighetstog, biler drevet av gass, [[kalkulator]]er og et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk, men uten lykke, og den slutter også tragisk. Hetzel mente at romanens pessimisme ville være ødeleggende for den daværende voksende karriere Verne opplevde, og foreslo at han burde vente i tyve år før han utga den. Verne lagret manuskriptet i en safe hvor det senere ble oppdaget av hans sønnesønns sønn i 1989. Boken ble publisert for første gang i 1994.