Redigerer Jovianus (avsnitt)

=== Som keiser ===
Da Jovianus ble hyllet, befant hæren seg fortsatt dypt inne i persisk territorium, helt ved [[Tigris]]’ bredder. Den nye keiserens første oppgave var å føre hæren tilbake i sikkerhet. Det ble snart klart at den persiske hæren sperret retretten slik at Jovianus ble tvunget til å innlede forhandlinger med persernes konge, [[Sjahpur II av Persia|Sjafur]] av Sasanideriket. Perserne hadde benyttet [[brent jords taktikk]] og sultet ut romerne. De var således i en vanskelig situasjon.<ref name="Iranica">[http://www.iranicaonline.org/articles/jovian «Jovian»], ''Encyclopædia Iranica''</ref> I de ydmykende forhandlingene som fulgte ble Jovianus tvunget til å oppgi fem provinser som hadde blitt erobret av keiser [[Maximianus]] og siden utgjorde romersk Mesopotamia. Betingelsene var full avståelse av alle romerske områder bortenfor Tigris. Med dem fulgte flere viktige grensefestninger - [[Nusaybin|Nisibis]], [[Cizre|Castra Maurorum]] og [[Singara]] – som hadde vært en sentral del av forsvaret mot Persia. Disse ble overgitt på betingelsen av at innbyggerne fikk fri passasje. Romerne måtte også oppgi sine interesser i [[Oldtidens kongedømme Armenia|Kongedømmet Armenia]] til fordel for perserne. Armenias kristne konge, [[Arshak II av Armenia|Arshak II]], måtte forholde seg nøytralt i fremtidige konflikter mellom de to storrikene.<ref name="Banchich"/>

Ammianus og Zosimus har gitt ulike detaljer om vanskelighetene til den romerske hærens tilbaketrekning fra persisk territorium; Ammianus hadde det militære perspektivet til en som selv var soldat, at selv i nederlaget var hans tillit til at det romerske militæret var overlegen; Zosimus er mer kortfattet og konsentrert om hærens vanskeligheter og fredsavtalen med Sjafur. Ammianus hevder at da Jovianus gikk med på disse ydmykende betingelsene feilbedømte han sin taktiske styrke og mistet muligheten som oppsto i forhandlingene med Sjafur til å flytte den romerske hæren nærmere forsyningene ved [[Kordiene]] i nordlige Mesopotamia. Isteden lyttet han til smiskende rådgivere som fikk ham til å bevare hæren intakt i påvente av angrep fra [[Procopius (usurpator)|Procopius]]. Andre kommentatorer har framstilt fredsavtalen som uunngåelig grunnet romernes vanskelige stilling.<ref name="Banchich"/>

Fredsavtalen ble konkludert etter fire dager med samtaler, og var således ikke inngått i all hast, og den hadde til hensikt å vare i tretti år (skjønt Sjafur mente den opphørte straks Jovianus var døde). Det er vanskelig å slå helt fast hva avtalen innebar når man ikke kjenner den detaljerte lokaliseringen av de romerske besittelsene før avtalen. Det er også vanskelig å lokalisere de geografiske navnene som Ammianus og Zosimus nevner, og de er heller ikke overlappende. Det synes klart at det var en felles enighet om å respektere Armenias nøytralitet, skjønt Zosimus skriver om en deling av landet i en romersk del og en persisk del. Kristne forfattere, som åpenbart tok Jovianus i forsvar, skrev om «en nødvendig fred», og forestillingen om en ydmykende fredsavtale synes å ha oppstått senere.<ref name="Iranica"/>

Ettertiden har framstilt Jovianus som en troende kristen som opphevet Julianus’ begrensninger mot de kristne. Isteden tyder kildene på at han trådte forsiktig i religiøse spørsmål i de første månedene av sin keisertid. [[Eunapios]] sier i sitt verk om filosofers biografier<ref>Eunapios, VS 478</ref> at Jovianus fortsatte å ære [[Maximos fra Efesos|Maximos]] og [[Priskos fra Epirus|Priskos]], de [[Nyplatonisme|nyplatonistiske]] rådgiverne til Julianus, og da han ankom [[Tarsus]] på sørkysten av [[Anatolia]], fikk han utført gravritualene for den døde keiseren.<ref name="Banchich"/> Derimot, da han var ved [[Antiokia ved Orontes]], hvor de kristne skal ha danset i gatene i glede over Julianus’ død og forbannet ham,<ref>Deschner, Karlheinz (1972): ''Og hanen galte for annen gang...'', Oslo: Gyldendal, s. 60</ref> skal Jovianus i oktober 363, i henhold til den senere kronikøren [[Johannes fra Antiokia]], på oppfordring av sin kone ha fått brent ned et tempel som var bygget av [[Hadrian]] og som Julianus hadde omgjort til et [[bibliotek]].<ref>Albrecht, Michael von; Schmeling, Gareth L. (1997): A History of Roman Literature, s. 1744</ref> Om dette er en grunnløs fortelling ment for å glede kristne eller som en [[Hedenskap|hedensk]] fornærmelse er vanskelig å avgjøre.<ref name="Banchich"/> «De kristne hadde glemt evangelienes ånd, og hedningene hadde tatt til seg kirkens ånd,» skrev [[Edward Gibbon]] sarkastisk om tiden under Julianus.<ref>Gibbon, Edward (1776–89): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', [https://www.gutenberg.org/files/732/732-h/732-h.htm#link252HCH0001 Chapter XXV: Reigns Of Jovian And Valentinian, Division Of The Empire]</ref>

Den greske filosofen [[Themistios]], som hadde virket under en rekke keisere, møtte Jovianus før hans død i Dadastana. Ved denne anledningen holdt Themistios en tale som han senere gjentok i Konstantinopel og hvor han hevdet at Jovianus ga full frihet til å praktisere hvilken som helst religion.<ref>Themistius, ''Orat.'' v.; Socrat. ''Hist. Ev.'' iii. 26.</ref> Det synes å bekrefte at Jovianus tilbakekalte Julianus’ ikke-kristne bestemmelser, men framfor å komme med tilsvarende restriksjoner mot hedninger, besluttet han å erklære religiøs toleranse. Kristne lærere kunne igjen undervise, og ettersom også ikke-kristne kunne praktisere sin tro, var det ingen opposisjon. Kun trolldom, magi og spådommer var forbudt og straffbare. Jovianus sto fram som en pragmatiker. Selv om han var kristen og tilhenger av [[den nikenske trosbekjennelse]], bestemte han seg for å fjerne religion fra sentrum av imperiets politikk. Ingen skulle stilles utenfor posisjoner i administrasjonen grunnet religiøs tro, verken kristne, greske eller romerske.<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade'', New York/London: W. W. Norton, s. 39</ref>

De få offisielle inskripsjoner fra Jovianus’ styre benytter de tradisjonelle keiserlige epiteter, og tilsvarende synes inskripsjoner på mynter først og fremst å styrke den keiserlige autoritet framfor gjenreising av et kristent rike. Selv om mynter av ikke-kristne guder fortsatt ble benyttet på en del mynter, ble et [[kors]] representert på mynt preget i Heraclea, og [[Chi Rho|Chi Rho-monogrammet]] ble benyttet på mynter fra [[Thessaloniki]] og [[Sirmium]]. Det viser den nye keiserens tilhørighet. Mange kristne hilste den nye keiseren med jubel, i særdeleshet den aggressive [[Athanasius av Alexandria|Athanasius]], biskop av [[Alexandria]], kjent for sin uforsonlige motstand og hat mot [[Arius]] og [[arianisme]]n, var ivrig etter å gi Jovianus støtte.<ref>Deschner, Karlheinz (1972): ''Og hanen galte for annen gang...'', Oslo: Gyldendal, s. 47ff</ref> [[Theodoret av Kyros]] siterte et brev i sin helhet, ''Epistula ad Jovianum Imperatorem'', hvor biskopen erklærte sin overbevisning.<ref name="Banchich"/>