Redigerer Joseph Goebbels (avsnitt)

== Propagandaministeren ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-17049, Joseph Goebbels spricht.jpg|mini|''Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda'' (propagandaminister) Joseph Goebbels taler til [[Sturmabteilung|SA]] i [[Berlin]] august [[1934]].{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[File:Bundesarchiv Bild 183-C17887, Berlin, Joseph Goebbels mit Kindern bei Weihnachtsfeier.jpg|thumb|Goebbels feirer «tysk folkejul» 23. desember [[1937]] sammen med blant annet to av døtrene. Goebbels adjutant [[Georg Wilhelm Müller]] (bak til venstre) fikk ansvar for presse, kultur og informasjon i det tyskokkuperte [[Norge under andre verdenskrig]].{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Da Hitler kom til makten som Tysklands rikskansler i 1933, ble Goebbels utnevnt til partiets nye minister for opplysning og propaganda gjennom lederstillingen i ''[[Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda]]''. Dette innebar at han fikk kontroll med alle tyske media. Som øverste leder for tysk radio, aviser, musikk, teater, litteratur og film rakk hans innflytelse i prinsippet helt ned på detaljnivå. Særlig opptatt var han av å styre tysk filmindustri og bestemte snart hvilke filmer som skulle produseres, og hvilke skuespillere som skulle spille i filmene. Imidlertid kjølnet Hitlers gunst da det ble kjent for ham at Goebbels' kjærlighetsaffære med den tsjekkiske filmstjernen [[Lída Baarová]] var i ferd med å ende i skilsmisse fra Magda. En rasende Hitler, som var nær venn av fru Goebbels og dessuten fryktet en offentlig skandale, tvang Goebbels til å avslutte forholdet. Fra [[1938]] og frem til krigsutbruddet holdt Goebbels en lav profil overfor Hitler. Forholdet ble styrket igjen da den tyske krigslykken snudde utover i [[1942]] og det i enda sterkere grad enn før ble behov for hans propagandatalent.

[[allierte (andre verdenskrig)|De allierte]] avfeide lenge Goebbels som en primitiv rabulist. Imidlertid hadde han avgjørende betydning for at tysk stridsmoral ble holdt oppe så lenge som den gjorde. Hans dagbøker viser en mann som tydelig visste hvordan politisk [[propaganda]] skal konstrueres for å påvirke mest mulig effektivt. Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i [[Afrika]] og ved [[Stalingrad]]. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.

Goebbels var overbevist om at [[film]] var det sterkeste propaganda-mediet. Han var selv en glødende filmentusiast. Som minister ble det under hans kontroll produsert over 1000 spillefilmer i Tyskland. Selv da den allierte bombingen av landet økte merkbart i intensitet utover i 1942, fortsatte de tyske filmstudioene å produsere filmer på løpende bånd. De aller fleste var tilsynelatende upolitiske underholdningsfilmer, kun et fåtall av dem hadde et påviselig nasjonalsosialistisk budskap. Dette var en helt bevisst politikk fra Goebbels' side: De lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.

===''Entartete Kunst''===
{{se også|Entartete Kunst|Entartete Kunst (utstilling)}}
Goebbels fikk ideen til utstillingen ''[[Entartete Kunst (utstilling)|Entartete Kunst]]'' da han leste ''Säuberung des Kunsttempels'' («Rensing av kunsttempelet», 1937) av maleren og kritikeren [[Wolfgang Willrich]] (1897–1948). Willrich hevdet i boken at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Boken var illustrert med [[kollasj]]er av kunsten Willrich kritiserte. Willrich var nøye med å identifisere kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han mislikte. Goebbels noterte 11. juni i dagboken: «Oppgaven er nødvendig og jeg tar den på meg.» Hitler hadde flere ganger kritiserte den moderne kunsten som Goebbels foretrakk. Goebbels tok med denne utstillingen initiativet i kulturpolitikken. Goebbels hadde tidligere i 1937 vært involvert propagandautstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit» («Gi meg fire år», Hitlers slagord fra 1933). Utstillingen ble organisert av Willrich og Walter Hansen, og skulle vise frem hva regimet hadde oppnådd. Utstillingen hadde en liten avdeling bildende kunst. Hansen og Willrich arbeidet nært sammen og Hansen var kjent for sin innbitte antimodernistiske kunstsyn. Hansen ga i 1941 ut den antisemittiske boken ''Judenkunst in Deutschland: Quellen und Studien zur Judenfrage auf dem Gebiet der bildenden Kunst'' (Jødekunst i Tyskland; Nordland-Verlag). Nazistene satte i årene etter «tysk kunst» opp mot «''Entartete'' kunst» for å avfeie modernisme som degenerert og u-tysk.<ref name="Peters">{{Kilde artikkel|tittel=Fear and Propaganda: National Socialism and the Concept of "Degenerate Art"|publikasjon=Social Research|url=https://www.jstor.org/stable/44283394|dato=2016|fornavn=Olaf|etternavn=Peters|etternavn2=Lindberg|fornavn2=Steven|serie=1|bind=83|sider=39–66|issn=0037-783X|besøksdato=2022-06-04}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel="Judge for Yourselves!"-The "Degenerate Art" Exhibition as Political Spectacle|publikasjon=October|doi=10.2307/779182|url=https://www.jstor.org/stable/779182|dato=1998|fornavn=Neil|etternavn=Levi|bind=85|sider=41–64|issn=0162-2870|besøksdato=2022-06-05}}</ref><ref name="Petropoulos1999">Petropoulos, J. (1999). ''Art as politics in the Third Reich''. University of North Carolina Press.</ref>

Arkivene viser at tyske myndigheter beslagla omtrent 5000 malerier og 12.000 grafiske arbeider fra 101 museer i løpet av 1937. Av dette ble 5300 arbeider tatt før utstillingen og over 11.000 etter utstillingen. Beslaget ble gjennomført av en kommisjon ledet av [[Adolf Ziegler]] og han valgte seg fem medlemmer til kommisjonen: [[Wolfgang Willrich]], [[Hans Schweitzer]] (under pseudonymet «Mjölnir» laget han propagandaplakater for regimet; senere utnevnt til assisterende rikskommissær for artistisk formgiving), Klaus Graf von Baudissin, Otto Kummer (som representerte [[Bernhard Rust]]s departement) og Robert Scholz (Scholz var Rosenbergs kunstekspert, anti-modernist i kunstsyn og en rotfestet rasist). Kommisjonen ble ivrigere og mer pågående etter utstillingen. Hitler utstedte personlig en fullmakt til Zieglers kommisjon 4. august 1937 etter utstillingen åpnet i München og etter at kommisjonen hadde gjort en god del av arbeidet. Goebbels hadde gitt kommisjonen skriftlig oppdrag 30. juni 1937. Goebbels sørget for at det ble vedtatt og offentliggjort en lov 31. mai 1938 som legaliserte beslagene nesten ett år etter at de faktisk var gjennomført.<ref name="Petropoulos1999" />

[[Bernhard Rust]] utfordret Joseph Goebbels' ledelse av prosjektet med beslag av kunstverk fordi Rust mente kunstverkene hørte under hans eget departement. Rust appellerte til [[Hermann Göring]] som var ministerpresident for Preussen. Göring hadde selv sans for blant annet impresjonistene og hadde planer om selge kunstverk til egen vinning, men spilte med i en nedlatende omtale av den «såkalte» kunsten. Dessuten mislikte Göring at Goebbels ble stadig mektigere. Striden ble løftet til Hitler som i august 1937 avgjorde at Goebbels fortsatt skulle ha hånd om ''entartete''-prosjektet og Hitler irettesatt Rust for uroen og instruerte Rust om å støtte Zieglers arbeid.<ref name="Petropoulos1999" />