Redigerer Johan Sverdrup (avsnitt)

== Statsrådssaken gjenopptas ==

I de siste årene hadde synet på [[Statsrådssaken]] endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I [[1872]] sa Johan Sverdrup: 

:''«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»''
[[Fil:Solheimløkken.jpg|thumb|Solheimløkken, hvor Sverdrup bodde i perioden 1865-74. Da [[Frogner (strøk)|Frogner]] ble en del av Kristiania måtte Sverdrup flytte for fortsatt å kunne representere Akershus på Stortinget{{Byline|Kjetil Ree}}]]

Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.

I [[1872]] ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I [[1872]] døde Carl XV, og hans bror [[Oscar II]] overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i [[1859]] mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i [[1874]], og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i [[1877]] og [[1880]]. 

Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men [[Konstitusjon|Grunnloven]], som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:

:1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
:2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
:3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsaker

I praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?