Redigerer Jean-Baptiste Lully (avsnitt)

=== Lully og Ludvig XIV danser ===
[[Fil:Louis-Apollo1.jpg|mini|upright|Den unge Ludvig XIV i hovedrollen som Apollo i ''Ballet royal de la nuit'', 1653]]
Så lenge Ludvig XIV var mindreårig, ble Frankrike i realiteten styrt av kardinal [[Jules Raymond Mazarin|Mazarin]] og kongens mor, [[Anna av Østerrike (1601–1666)|Anna av Østerrike]]. Den unge kongen hadde dermed mye fritid som han brukte til å leke med personalets barn i [[Louvre]]s kjellere, der han kan ha blitt kjent med den seks år eldre Lully. Kongen og broren var knapt å skjelne fra de andre barna, for den legendarisk gjerrige Mazarin voktet som en hauk over kongens garderobe, så sannsynligvis var mange av tjenerstabens barn mer velkledd enn kongen av Frankrike. Mellom Lully og kongen oppsto det et nært vennskap, og sammen lærte de å danse  og spille gitar. Forholdet gikk nok langt ut over et vanlig [[Mesén|mesenat]].

Det nære vennskapet mellom kongen og Lully gikk ikke de andre hoffmusikerne  hus forbi. [[Jean de Cambefort]], som så langt hadde vært ansvarlig for ballettmusikken ved det franske hoffet, så ham allerede nå som en alvorlig trussel. Det samme gjorde [[Guillaume Dumanoir]], lederen av ''[[Vingt-quatre Violons du Roy]]'' («kongens 24 strykere»), et orkester grunnlagt av [[Ludvig XIII]] og det første permanente orkester i musikkhistorien. Men det fantes også hoffkomponister som oppmuntret den unge musikeren, for eksempel [[Michel Lambert]], en mester innen sjangeren [[air de cour]], og senere Lullys svigerfar.

Lullys første kjente opptreden foregikk på ''Théâtre de la foire'' 7. mars 1652, der han spilte en torghandler. Etter [[Fronden|«fyrstefrondens»]] nederlag ble ''La Grande Mademoiselle'' tvunget til å forlate Paris, og Lully fulgte med henne til [[Saint-Fargeau]] i [[Bourgogne]]. Det gikk ikke lang tid før han var tilbake i Paris, og heretter konsentrerte han seg helt og fullt om Ludvig XIV. I ''Ballet royal de la nuit'', som ble oppført flere ganger mellom 23. februar og 16. mars 1653, opptrådte Lully som gjeter, soldat, tigger, krøpling og [[gratie]], mens kongen gjorde sin første ballettopptreden i rollen som den oppadstigende sol. Kongen var så fornøyd med Lully at han 16. mars 1653 gav ham ansvaret for instrumentalmusikken og tittelen ''Compositeur de la musique instrumentale''. De danset nå ofte sammen på scenen, for eksempel i ''Ballet des plaisirs''. På denne tiden fikk Lully sin første suksess som komponist med en ''Concert italien'' til ''Ballet de Psyché''.

Lully var misfornøyd med disiplinen i ''Vingt-quatre Violons du Roy‎'', og med kongens velsignelse dannet han i 1648 et eget ensemble, ''Les Petits Violons de Lully''. Med dem framførte han sin første store komposisjon, ''La Galanterie du temps'', som ble oppført i Mazarins palass. ''Petit violons'' var et mer fleksibelt verktøy for Lully enn «Kongens 24 strykere», og gjorde det mulig for ham å slippe unna sjalusien og renkespillet til de etablerte komponistene.

Lully hørte til en gruppe italienere som virket i Paris med støtte av den italienskfødte kardinal [[Jules Mazarin|Mazarin]], men til tross for sitt opphav var Lully allerede på denne tiden hovedtalsmann for en franskpreget dansestil. 

Det endelige gjennombruddet som komponist kom med ''Amour malade,'' uroppført 17. januar 1657. Igjen briljerte han som scenen, denne gangen danset han [[Commedia dell'arte]]-figuren [[Scaramuccia|Scaramouche]].