Redigerer Ivar Aavatsmark (avsnitt)

=== Hærordning og flåteplan ===
[[Fil:Strandvagt ved Smørvarden sept. 1914.jpg|thumb|Norsk soldattropp på Smørvarden ved Kristiansand i 1914. {{Byline|Ole Hangaard/Nasjonalbiblioteket}}]]

På Stortinget arbeidet Aavatsmark for flertall for ''Hærordningen av 1910'', og deretter for dens sjømilitære motstykke ''Flåteplanen av 1912''. Hærordningen medførte at hærens beredskap ble styrket, ble karakterisert som «den beste Norge har hatt».<ref name="baalsrud">{{Kilde bok|forfatter=Baalsrud, Terje|tittel=Politikken mot forsvaret – frem mot 1940|utgivelsessted=Oslo|forlag=Institutt for forsvarsopplysning|år=1985|side=19–23}}</ref> Forslaget vakte sterk motstand fra [[Arbeiderpartiet]]s representant [[Adam Egede-Nissen]], som under debatten om hærordningen i august 1909 foreslo konsekvent nøytralitet og full avvæpning av forsvaret. Fra og med hærordningen hadde Hæren i resten av mellomkrigstiden soldatutdanning gjennom 48 dagers rekruttskole.<ref name="baalsrud" />

Under debatten om Flåteplanen av 1912 var Aavatsmark svært aktiv på Stortinget. En egen forsvarskommisjon av 1910 hadde foreslått planen, og det ble bestilt to panserskip i [[Storbritannia]] som skulle ha hovedbase i [[Bergen]]. Aavatsmark viste til nabolandet Finlands kamp mot den [[Det russiske keiserdømmet|tsar-russiske]] okkupasjonsmakten i debatten om denne merkbare styrkingen av marinen:

<blockquote>«De senere aar, ikke minst 1911, har i mange henseende vært et varselsaar for de smaa og svake nationer, og jeg mener det er klokt at akte paa tidens tegn, at den nation som ikke selv har evne til at holde sig oppe i det store kappløp, blir ubarmhjertig traadt under føtter. Vi har et meget nærliggende eksempel paa at en nation her i Norden som i dag skritt for skritt erobres av en annen nation uten at en eneste magt i Europa hever sin røst for at støtte eller hjelpe.»<ref name="baalsrud" /></blockquote>

Også Aavatsmark markerte i debatten støtte til opprustingsmotstandernes krav om sosiale reformer, men la til at sosiale reformer ville ha liten verdi uten samtidig å sikre landets selvstendighet.