Redigerer Italiensk (avsnitt)

==Italiensk og dialekter==
''Lingua toscana in bocca romana'', sier italienerne om sitt standardspråk, og henspiller på at språket er basert på toskansk, mens uttalen heller mer mot romersk. Italienerne kaller standardspråket for ''italiensk'' (italiano), i motsetning til ''dialektene'' (''i dialetti'').

Siden Italia gjennom århundrer var oppdelt i ulike selvstendige fyrstedømmer, står dialektene sterkere enn i Frankrike, Tyskland eller Spania. Alle delene av Italia har sin sterke og karakteristiske dialekt, og mange steder knytter man lokalpatriotismen til dialektbruk. Napolitansk har en kjent dialekt brukt i sanger ('''O sole mio''). Dialektene på [[Sardinia]] er så ulike at man ofte regner [[sardisk]] som et eget språk. Dialekten i [[Friuli]] regnes som et eget språk, gruppert sammen med [[retoromansk]].

Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra [[1600-tallet]], som stammer fra og ble benyttet av [[Dante Alighieri|Dante]],[[Francesco Petrarca]], [[Niccolò Machiavelli]], [[Galileo Galilei]] og senere [[Giacomo Leopardi]]. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene [[latin]]. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.

Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som [[fransk]], [[katalansk]] og [[spansk]], ble det snakket fransk og [[piemontesisk]] i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, [[Camillo Benso di Cavour]] bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.

I tiden etter samlingen av Italia på 1800-tallet har imidlertid standarditaliensk vunnet fram. Prosessen er påskyndet av TV og radio, samt av at skolevesenet insisterer på korrekt italiensk. Den omfattende arbeidsinnvandringen fra Sør-Italia til industribyene i nord har også styrket standardspråket.