Redigerer Italias historie i senantikken og middelalderen (avsnitt)

== Den katolske kirkes vekst ==
[[Fil:Ita-papal.PNG|thumb|Kirkestatens utbredelse innen Italia]]
{{utdypende artikkel|Kirkestaten}}
[[Den katolske kirke]] begynte sin eksistens i [[Romerriket]] som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i [[313]] av keiser [[Konstantin I (romersk keiser)|Konstantin I]], vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende. [[Lateranpalasset]] var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på Den italienske halvøy, men også i provinsene. 

Lenge hadde kirken bare kontroll over de eiendommer som utgjorde ''«Patrimonium Sancti Petri»'' ([[Apostelen Peter|St. Peters]] arvestykke, «kirkegods»), særlig knyttet til Roma. Men de eiendommen kirken hadde fått donert rundt på Den italienske halvøy var som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver. Fra [[754]] ble imidlertid kirkens kontroll mer tydelig, spesielt over Roma og områdene omkring, og også over de landeiendommer kirken hadde fått donert og disse ble også en del av kirkens verdslige myndighetsområde. I løpet av [[800-tallet]] omfattet Kirkestaten en stor del av Mellom-Italia.

Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; [[Frankerriket]] falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall. I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle langobardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger. 

Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker [[Otto I]] å legge det nordlige Italia under seg på midten av [[900-tallet]]. Pave [[Johannes XII]] kronet ham til keiser, og de to ratifiserte «Diploma Ottonianum», som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter [[hohenstaufen|hohenstaufernes]] tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år [[1300]] var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.