Redigerer Italia (avsnitt)

===Italia i renessansen (1300–1560)===
Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia.<ref>side 66, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476–1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.<ref>S9de 67, Cassina Wolff</ref>

Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som [[Francesco Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio]] og [[Dante Alighieri]] og malere som [[Duccio]] og [[Giotto]]. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender.<ref>Side 68–74, Cassina Wolff</ref> Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på [[humanisme]] fikk navnet [[renessansen]], eller ''[[den italienske renessansen|rinascimento]]'' på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo]], [[Sandro Boticelli]], [[Tintoretto]], [[Tizian]] og [[Rafael]] var renessansemalere. Arkitekter som [[Filippo Brunelleschi]] ([[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i [[Firenze]]), [[Leon Battista Alberti]] og [[Lorenzo Ghiberti]] satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer.

[[Fil:View of Santa Maria del Fiore in Florence.jpg|miniatyr|[[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i Firenze sto ferdig i 1436, og er et kjent renessansebygg.]]Milano ekspanderte særlig under [[Huset Visconti|Visconti-familien]], og ble raskt til [[Hertugdømmet Milano]]. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen [[Francesco I Sforza]] tok over.<ref>side 74–76, Cassina Wolff</ref> Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom [[guelfere og ghibelliner]], førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og [[Livorno]]. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien [[Medici]] over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen.<ref>Side 76–78, Cassina Wolff</ref> Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over [[Verona]], [[Brescia]] og [[Bergamo]] for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet.<ref>Side 79, Cassina Wolff</ref> Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer.<ref>Side 81, Cassina Wolff</ref> I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.<ref>Side 85–86, Cassina Wolff</ref>

Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene.<ref>Side 80–81, Cassina Wolff</ref> [[Kirkestaten]] hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys [[nepotisme]], men også salg av embeter og rett for byer som [[Perugia]] og [[Assisi]] å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av [[det vestlige skisma]] som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.<ref>Side 81–83, Cassina Wolff</ref>

Det søritalienske riket styrt av [[Robert I av Napoli]], utenom Sicilia, som ble en del av [[Kongedømmet Aragón]]. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet [[Alfons V av Aragon]] hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499.<ref>Side 83–84, Cassina Wolff</ref>