Redigerer Industrialiseringen i Norge (avsnitt)

====Liberalisering av yrker====
De mektigste mennene i Norge tilhørte handelsmenn og embetsmenn. Samtidig hadde en rekke grupper fordeler. Byborgerne hadde enerett på å drive handel, laugene hadde langt på vei monopol på håndverk og verks- og brukseiere hadde flere privilegier knyttet til gruvedrift,  jernverk, sagbruk og liknende. Bøndene på sin side hadde odelsretten som sikret at jorden gikk i arv. Stemmeretten per 1814 var begrenset til menn over 25 år som var embetsmenn, tidligere embetsmenn, jordeiere eller jordleiere for mer enn fem år, folk med borgerskap i kjøps- eller ladested eller folk som eide jord eller grunn av en viss verdi i kjøps- eller ladestedene.<ref>Side 19-20, Tore Pryser: ''Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn'', Det Norske Samlaget, Oslo, 1993</ref>

Rettighetene begynte å forvitre. Allerede i 1816 forsvant byenes enerett til å produsere brennevin, og bøndene fikk lovfestet rett til egenbrenning. Ny bergverkslov og handelslov var i teorien friere, men den første fikk liten praktisk betydning, og den andre byttet geografisk enerett med krav om utdannelse og startkapital, noe som var en alvorlig hindring for flere. På 1830-tallet skjedde store forandringer. I 1837 ble [[formannskapsloven]] innført, og den åpnet for mer lokalt selvstyre. I 1839 kom håndverksloven, som medførte at laugene skulle oppløses. Laugene hadde allerede begynt å tape terreng, så det ble en lov som passet med utviklingen. I 1842 kom handelsloven som gjorde det lettere å drive handel, spesielt innenlands.<ref>Side 20-21, Pryser</ref>