Redigerer Incest (avsnitt)

==Kirkens incestlover==
Omkring år 550 begynte kirkemøter å fordømme [[Det gamle testamente]]s oppfordring til [[ekteskap]] med enken etter ens bror. Gradvis begynte [[biskop]]er å fordømme ekteskap mellom søskenbarn og [[tremenning]]er, stemødre, stedøtre og onklers enker. I 721 forbød [[pave]] Gregor 2. også ekteskap med [[gudmor]]en til ens barn, eller med mor til ett av ens egne gudbarn. Allerede et par tiår senere var ekteskap blitt forbudt opp til syvende ledd av slektskap, eller «så langt tilbake man minnes». Dermed var det ulovlig å gifte seg med en etterkommer av ens tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre.<ref>Stephanie Coontz: ''I gode og onde dager'' (s. 122), forlaget Gyldendal, Oslo 2006, ISBN 82-05-35107-4</ref>

Mot slutten av 700-tallet var det også forbudt å gifte seg med noen fra [[svigerfamilie]]n, gudforeldres og gudbarns familie, eller en slektning av noen som man en gang hadde hatt et seksuelt forhold til. Disse forbudene var så omfattende at det etterhvert var nærmest umulig å finne en passende ektefelle. Hvis disse incestlovene var blitt håndhevet, ville de effektivt hindret konger og [[adel]] i å utvide sin maktstilling ved å inngå ekteskaper innen [[ætt]]en. Sent på 1000-tallet var [[greve]]n av [[Anjou]] i stand til å skille seg fra fem av sine koner ved å vise til incestlovene. [[Henrik I av England]] fikk avverget en [[forlovelse]] mellom sin nevø og en datter av fyrstehuset Anjou ved å spre rykter om at de to angivelig var søskenbarn. I 1152 ble [[skilsmisse]]n mellom [[Ludvig VII av Frankrike]] og [[Eleanor av Aquitaine]] godkjent fordi paret kunne påpeke at de var beslektet i fjerde eller femte ledd. Dette hadde vært allment kjent alt da de giftet seg, og Ludvigs neste kone, [[Constance av Castilla]], var en enda nærmere slektning enn Eleanor hadde vært. Kirken håndhevet sitt lovverk helt vilkårlig. Vanlige folks slektskapsforhold ble sjelden undersøkt, selv om kirken gjerne solgte dispensasjoner til folk som for sikkerhets skyld var villige til å betale for dem. Også kongelige og adelige giftet seg nokså fritt, med mindre kirken var involvert i en maktkamp med en av de berørte familiene, eller ble anmodet om å blande seg inn. I 1200, da rivaler påpekte at det planlagte ekteskapet mellom [[Otto IV av Det tysk-romerske rike]] og en datter av [[hertug]]en av [[Brabant]] burde forbys, fordi de to var for nært beslektet, forsikret paven hertugen om at han kunne gifte bort datteren sin «''ikke bare renset, men opphøyd, på grunn av den store nytten som vi håper at dette ekteskap vil ha''».<ref>Stephanie Coontz: ''I gode og onde dager'' (s. 123-4)</ref>

Ved Det fjerde laterankonsilet i 1215 innså kirken nødvendigheten av å begrense definisjonen av incest til å gjelde slektskap i fjerde ledd. Konsilets uttalte mål var dermed å kunne håndheve forbudet strengere; men under Bonifatius IV, som satt på [[pavestolen]] omkring år 1400, ble dispensasjoner åpenlyst solgt til den prisen folk var villige til å betale for dem.<ref>Stephanie Coontz: ''I gode og onde dager'' (s. 124)</ref>