Redigerer Hunere (avsnitt)

== Historie ==
=== Tiden før Atilla ===
[[Image:Hunnenwanderung.png|thumb|325px|left|En antatt rute for hunerne mot vest.]]
I vest ble ''hunnoi'' først nevnt av den romerske historikeren [[Tacitus]] som et folk ved [[Det kaspiske hav]] i [[91]] e.Kr. Ved [[139]] skrev den greske geografen [[Klaudios Ptolemaios]] at ''huni'' (Χοῦνοι eller Χουνοἰ) er mellom folkene [[bastarnere]] og [[roxolanere]] i [[Pontos (oldtidsrike)|det pontiske området]] i [[Anatolia]], styrt av en Suni. Det er dog ikke helt sikkert at han faktisk beskrev hunere. Det er mulig at likheten mellom navnene «huni» (Χοῦνοι) og «hunnoi» (Ουννοι) er kun en tilfeldighet ettersom vestromere ofte skrev ''chunni'' eller ''chuni'', mens østromerne aldri benyttet det gutturale X i begynnelsen av et navn.<ref name="Thompson1996" />

Hunerne dukket første gang opp i [[Europa]] på [[300-tallet]]. De dukket opp nord for Svartehavet en gang rundt 370. Hunerne krysset elven [[Volga]] og angrep [[Alanere|alanerne]], som de deretter underkastet. [[Jordanes]] rapporterte at hunerne var på denne tiden ledet av en [[Balamber]], men moderne historikere stiller spørsmålstegn ved dennes eksistens, og ser isteden en invasjon av gotere for å forklare hvem som beseiret alanerne.<ref name="Thompson1996" /> [[Denis Sinor]] har derimot ment at om Balamber eksisterte, kan han ha vært en høvding av en mindre fraksjon av hunere ettersom Vithimiris benyttet seg av huniske leiesoldater mot ham, noe som antyder en mangel på enhet blant hunerne. Sinor siterer også Ammianus' uttalelse at hunerne «er ikke underlagt noen konge», noe som også kaster tvil over Balambers påståtte status som konge.<ref name="camhist">Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'' (1. utg.). Cambridge [u.a.]: Cambridge Univ. Press. ISBN 0-521-24304-1. s. 180–205.</ref>

[[Image:Invasions of the Roman Empire 1.png|thumb|300px|right|De barbariske invasjonen eller [[folkevandringstiden]] på 400-tallet ble uttløst av de gotiske kongedømmene ble ødelagt av hunerne i 372-375. Byen Roma ble erobret og herjet av vestgoterne i 410 og av vandalene i 455.]]
Etter at hunerne hadde beseiret alanerne, begynte de i fellesskap å plyndre [[greuthungere|greuthungerske]] bosetninger, et [[Østgotere|østgotisk]] folk på steppene ved [[Svartehavet]].<ref name="Thompson1996" /> Deres konge, [[Ermanarik]], begikk selvmord og hans grandnevø, Vithimiris, tok over, men drept i løpet av et slag mot alanerne og hunerne i [[376]]. Det førte til de fleste østgoterne ble underkastet.<ref name="Thompson1996" /> Vithimiris' sønn, Viderichus, var kun et barn slik at ansvaret på å lede de gjenværende østgotiske flyktningene falt på Alatheus og Safrax. Flyktningene strømmet inn i [[thervingere|thervingenes]] område, et annet gotisk folk vest fore elven [[Dnestr]] i den [[Ukraina|ukrainske]] delen av [[Karpatene]].

Med deler av østgoterne på flukt, kom hunerne deretter til området til [[vestgoterne]], ledet av [[Atanarik]]. Han ville ikke bli angrepet mens han var uoppmerksom og sendte av sted en undersøkende hærstyrke bortenfor [[Dnestr]], men hunerne omgikk denne styrken og angrep Atanarik direkte. Goterne trakk seg tilbake inn i [[Karpatene]].<ref>Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 180</ref> Oppslutningen om de gotiske høvdingene forsvant etter hvert som flyktningene kom mot [[Trakia]] og mot tryggheten av de romerske garnisonene.

Etter disse invasjonene begynte hunerne å bli kjent som ''[[foederati]]'' og [[leiesoldat]]er. Så tidlig som [[380]] var en gruppe hunere gitt statusen ''foederati'' av romerne og gitt tillatelse til å bosette seg i [[Pannonia]]. Huniske leiesoldater var også sett ved flere anledninger i de etterfølgende kampene mellom østlige og vestlige Romerriket på slutten av 300-tallet. Det er dog mest sannsynlig at det var enkeltstående grupper av leiesoldater, ikke representanter av et hunisk kongedømme.<ref>Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 181</ref>

I [[395]] hadde hunerne begynt et storstilt angrep mot den østlige delen av Romerriket.<ref name="Thompson1996" /> Hunerne angrep Trakia, raste over [[Armenia]], og herjet [[Kappadokia]]. De gikk inn i deler av [[Syria]], truet [[Antiokia ved Orontes]], og spredte seg over provinsen [[Euphratensis]] i Storsyria. Styrkene til keiser [[Theodosius den store]] var opptatt i vest slik at hunerne bevegde seg uten motstand fram til slutten av [[398]] da evnukken [[Eutropius (statsmann)|Eutropius]] samlet en styrke bestående av romere og gotere og klarte å bevare freden. Det er dog usikkert om Eutropius' styrker beseiret hunerne eller om hunerne forlot området på egen hånd. Det er ingen nedtegnelse om en kjent seier ved Eutropius og det er bevis på at de huniske styrkene allerede forlot området på den tiden da Eutropius mobiliserte sine styrker.<ref name="Sinor184">Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 184</ref>

[[File:Hunnish - Bracelet - Walters 571082 - Detail Front.jpg|thumb|left|Detalj av hunisk armbånd av gull, 400-tallet, Walters Art Museum.]]
Om de ble sendt på flukt eller dro av egen vilje, hadde hunerne uansett forlatt det østlige Romerriket ved 398. Etter dette invaderte hunerne det [[Persia|persiske]] [[Sasanide-dynastiet|Sasanideriket]]. Det var suksessfullt i begynnelse og hunerne kom nær hovedstaden ved [[Ktesifon]], men ble hardt beseiret under et persisk motangrep, og de trakk seg såret tilbake til Kaukasusfjellene via passet ved [[Derbent]].<ref name="Sinor184" />

I løpet av deres korte avledning fra [[Østromerriket]], synes hunerne å ha truet stammene lengre vest, noe som er vist ved at [[Radagaisus]]' kom inn i [[Italia]] ved slutten av [[405]] og at [[Vandaler|vandalene]], [[svebere]] og alanere krysset [[Rhinen]] og kom inn i [[Gallia]] i [[406]].<ref name="Thompson1996" /> Hunerne synes deretter ikke å ha opptrådt som en enkeltstående styrke under en enkelt leder. Mange av hunerne ble ansatt som leiesoldater av både [[Østromerriket]] som [[Vestromerriket]], og av gotere. [[Uldin]], den første huner som er kjent ved navn,<ref name="Thompson1996" /> ledet en gruppe hunere og alanere mot Radagaisus for å forsvare Italia. Uldin er også kjent for å ha beseiret gotiske opprørere som skapte vanskeligheter for østromerne rundt [[Donau]] og halshogde goteren [[Gainas]] en gang i tiden 400-401. Gainas' hode ble gitt til østromerne for å bli stilt ut i [[Konstantinopel]] i en tilsynelatende utveksling av gaver.

Østromerne begynte å føle presset fra Uldins hunere på nytt i 408. Han krysset Donau og erobret en festning i [[Moesia]] kalt ''Castra Martis'' som ble forrådt fra innsiden. Uldin fortsatte videre for å herje Trakia. Østromerne forsøkte å betale ham for å forsvinne, men hans pengekrav var så stort at de isteden bestakk hans nestledere. Det førte til at mange av Uldins hunere deserterte.

[[Alarik I|Alarik]]s svoger, [[Ataulf]], synes å ha hatt huniske [[leiesoldat]]er i sin hær som sto sør for [[De juliske Alpene]] i [[409]]. Disse ble senere motarbeidet av en annen mindre gruppe hunere ansatt av Olympius, [[statsråd]] under den vestromerske keiser [[Honorius]]. Senere i 409 stasjonerte vestromerne titusen hunere i [[Italia]] og [[Dalmatia]] som forsvar mot Alarik. Han oppga derfor sine planer om å marsjere mot [[Roma]].

=== Under Attila og Bleda ===
De huniske brødrene [[Attila]] og [[Bleda]] styrte sammen, men begge kongene hadde hvert sitt område og egne folk under seg. Det var ikke et tidspunkt hvor de to huniske kongene hersket over det samme området. Attila og Bleda var likeså ambisiøse som kong [[Rugila]]. De tvang [[Østromerriket]] å signere [[Margusavtalen]] som ga hunerne rettigheter og en årlig utbetaling. Mens deres sørlige grense var sikret av denne avtalen, kunne hunerne vende all sin oppmerksomhet mot å undertvinge stammene i øst.

Da østromerne ikke greide å utbetale den utlovede summen, og andre avtaler heller ikke ble oppfylt, vendte begge de huniske kongene sin oppmerksomhet tilbake til østromerne. Rapporter om at biskopen i Margus hadde gått inn i hunernes landområder og vanhelliget kongelige graver, gjorde de huniske kongene rasende. Krig brøt ut, og hunerne benyttet seg av den romerske hærs svekkelse til å herje byene [[Margus (by)|Margus]] (dagens [[Požarevac]]), Singidunum (dagens [[Beograd]]) og Viminacium (i provinsen [[Moesia]]). Selv om det ble signert en ny fredsavtale i [[441]], brøt krigen ut på nytt to år senere, da østromerne igjen unnlot å levere den avtalte mengden gull. I den påfølgende krigen kom hunerhæren alarmerende nært [[Konstantinopel]], herjet byene Sardica (dagens [[Sofia]]), Arkadiupolis (dagens [[Lüleburgaz]]) og Philippopolis (dagens [[Plovdiv]]) mens de var på veg. Etter at østromerne gikk på et fullstendig militært nederlag i slaget ved Chersonesos, underkastet keiser [[Theodosius II]] seg hunernes krav, og underskrev [[freden i Anatolius]] i [[443]]. Hunerne trakk seg tilbake til sine landområder med vognene fulle av krigsbytte.

I [[445]] døde Bleda og etterlot Attila som enehersker over det huniske riket.

=== Forent rike under Attila ===
[[Fil:Atilla fléau de dieu.jpg|thumb|Attila, bronsemedalje fra renessansen.]]
Etter sin eldre brors død var Attila den ubestridte leder for sine undersåtter. I 447 ledet han hunerne i en ødeleggende invasjon av Balkan og Trakia. Østromerriket var allerede plaget av indre problemer som [[sult]], [[pest]] og opptøyer. Konstantinopels murer var et bortimot ugjennomtrengelig forsvarsverk, men 27. januar 447 ble byen rammet av [[jordskjelv]] som fikk deler av forsvarsverkene til å rase sammen. Hunerlederen marsjerte med sin hær mot byen. Kun hastig oppbygging av murene forhindret hovedstaden fra å bli erobret. Hadde dette vært de tidligere hunere som inntok Øst-Europa på hesteryggen, ville de ha tilbakelagt de åtti milene på noen dager, men Attilas hær var et digert vognrullende tog med beleiringsmaskiner og en gjennomsnittsfart på rundt 10&nbsp;km om dagen. Den østromerske hæren som ble sendt mot ham, ble knust, men Konstantinopel viste seg å være uinntakelig.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 286</ref> Kun sykdom tvang fram tilbaketrekning etter at de hadde foretatt angrep så langt sør som [[Thermopylene]]. Den eneste lengre førstehåndsrapport om forholdene blant hunerne er av Priskos, en av flere utsendinger som ble sendt til Attila: «Han styrte øyene i havet [antagelig Østersjøen], og i tillegg til hele [[Skytia]] tvang han romerne til å betale tributt... og for å styrke sitt rike ønsket han nå å gå til angrep på perserne.»<ref>Priskos, fragment 11, 2, s. 277, sitert etter Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 287</ref>

Krigen kom endelig til en slutt for østromerne i 449 da den tredje freden til konsulen Anatolius ble signert. Men Attila hadde ikke til hensikt å gå til krig med Persia. Det var Vestromerriket som sto for tur.

Samtidig med sitt angrep på Østromerriket hadde hunerne opprettholdt et godt forhold til Vestromerriket. Det var ikke minst grunnet deres vennskap med [[Flavius Aetius]], den mektige romerske generalen med ansvaret for forsvaret av Vestromerriket (og tidvis også referert til som den faktiske lederen av det vestlige riket). Han hadde tilbrakt tid hos hunerne, og skapte seg et navn som leder for en stor hunerhær i 424. Imidlertid endret dette seg i 450 da [[Honoria]], søster av den vestromerske keiseren [[Valentinian III]], sendte en ring til Attila og ba ham hjelpe seg til å slippe en [[forlovelse]] med en senator. Honoria var en livlig kvinne som stadig skapte problemer. Hun hadde hatt en affære med sin kammerherre i [[Ravenna]], og da hun oppdaget at hun var gravid, forsøkte hun å få ham utropt til keiser. Isteden ble han raskt drept mens hun ble bedt om å gifte seg med en senator, noe hun nektet og hennes mor ville da sende henne til Konstantinopel for å leve i sølibat, noe som passet Honoria like dårlig.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 288</ref> Det er ikke kjent om Honoria hadde til hensikt å bli gift med Attila, men det var uansett slik han tolket det. Han krevde halve Vestromerriket som medgift, hvilket var Gallia. Det oppsto således disputt mellom Attila og Aetius om kongedømmet til de [[saliske frankere]].

[[Fil:De Neuville - The Huns at the Battle of Chalons.jpg|thumb|[[Slaget ved Chalons]], illustrasjon i et fransk historieverk fra midten av 1800-tallet hvor hunerne er framstilt som ville, skinnkledte, asiatiske «horder».]]
I [[451]] gikk Attilas styrker inn i [[Gallia]] ved å krysse [[Rhinen]] med en hær bestående av blant andre [[frankere]], [[gotere]] og [[burgundere]], det vil si hovedsakelig [[germanere]]. Planen var antagelig en overrumpling av hele Gallia før romerne klarte å organisere tilstrekkelig motstand, og med Gallia nedkjempet, sto Italia for tur. «Våren 451 pløyde hunerhæren en fure av ild og blod gjennom Gallia.»<ref name="Jones291">Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 291</ref> De angrep [[Metz]], fortsatte vestover, passerte [[Paris]] og [[Troyes]] og beleiret [[Orléans]]. Atter var det ikke en rask framgang av en rytterhær, men et stort og langsomt krigstog. Kirkens krøniker beskrev vettskremt «hunerne som en svøpe sendt av Gud for å straffe de onde, og de fortalte om [[mirakel|mirakler]] som reddet dem som hadde gjort seg fortjent.» For kirken var det [[endetiden]]: hunerne var de verste blant [[hedning]]er, og himmelens krig utspilte seg nå på Jorden.<ref name="Jones291" /> Aetius ble gitt oppgaven å frigjøre Orléans av keiser Valentinian III. Styrket av frankiske og vestgotiske soldater under kong [[Teoderik I av vestgoterne]], og med Aetius' egne romerske soldater, klarte han raskt å komme hunerne i møte. Resultatet ble et taktisk nederlag for Attila, stoppet hans invasjon av Gallia og tvang ham til å trekke seg tilbake til områder ikke kontrollert av romerne. Aetius aktet ikke å la det bli med denne seieren, og jaget etter dem. Han tok igjen hunerhæren etter 15 mil (igjen en indikasjon på at de bevede seg langsomt). Konfrontasjonen skjedde i [[slaget ved Chalons]], eller som «slaget på de kataluniske marker» («markene i Chalons»), et sted i Troyes. Rundt 165 000 mennesker ble drept sier en forvirret kilde. Hva som er sikkert er at Teoderik døde. Han skal ha falt av hesten og ble trampet i hjel av sine egne ryttere. Det var uansett det første slaget hvor Attila ikke sto igjen som seierherre.<ref>Creasy, Edward Shepherd (1851): ''The Fifteen Decisive Battles of the World''.</ref><ref>Norwich, John Julius (1989, 1997): ''Byzantium: the Early Centuries'', Knopf, s. 158.</ref><ref>Bury, J. B. (2011): ''History of the Later Roman Empire: From the Death of Theodosius I to the Death of Justinian'', bind 1, s. 294f.</ref>

Det påfølgende året fornyet Attila sine krav på Honoria og området i Vestromerriket. Han ledet sin hær over [[Alpene]] og inn i nordlige Italia. Han herjet og raserte byene [[Aquileia]], [[Vicenza]], [[Verona]], [[Brixia]], [[Bergamo|Bergamum]] og [[Milano]]. For å unngå at selveste [[Roma]] skulle bli erobret og ødelagt sendte keiser Valentinian III tre sendebud bestående av to framstående embetsmenn, og biskopen av Roma, pave [[Leo I (pave)|Leo I]]. De møtte Atilla ved [[Mincio]] i nærheten av [[Mantova]], og fikk fra ham et løfte at han ville trekke seg ut av Italia og forhandle en fred med keiseren. [[Prosper Tiro av Aquitania]], en disippel av [[Augustin av Hippo|Augustin]] og sekretær av Leo,<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/prostiro Den hellige Prosper Tiro av Aquitania (~390-~463)], Katolsk.no</ref> har gitt en kort beskrivelse av dette møtet, og hvor han krediterte Leo som årsaken for de suksessfulle forhandlingene, at Attila ble så imponert over paven tilstedeværelse at han ville trekke seg ut av Italia. [[Priskos]] har rapportert at paven spilte på Attilas overtroisk frykt for skjebnen ved å minne om den vestgotiske kongen [[Alarik I|Alarik]] som døde kort tid etter at han herjet Roma i [[410]]. Dette ga paven senere en [[propaganda]]seier overfor befolkningen. Kun kirken kunne redde Roma fra hendingene, ble det hevdet.

[[File:MorThanFeastofAttila.jpg|thumb|right|''Attilas gjestebud'', basert på et fragment av Priskos. Maleri av [[Mór Than]], 1870]] 
Det er mulig at hva som skjedde hadde helt andre grunner. [[Jordanes]] gjorde det klart at Attila gikk med på å trekke seg tilbake etter at han hadde gjort det klart at «han ville bringe verre ting over Italia med mindre de sendte ham Honoria».<ref>Jordanes, LXIII, jf. Robinson, J.H. (1905): ''Readings in European History'', Boston, s. 49.</ref> Det er sannsynlig at Attila hadde fått høre fra sendebudene at keiseren hadde gått med overgivelse, og avgi både brud og gull. I tillegg hadde det vært [[sult]] i Italia i 451 med sviktende avlinger, og det var knapt nok bedre i 452. Attilas herjinger av landsbygda i nordlige Italia hadde bidratt til å forverre innhøstingen. For å gå mot Roma med sin store hær hadde han behov for forskninger som da ikke var tilgjengelig i Italia. Det var bedre for ham å inngå en fredsavtale. I tillegg hadde han fått høre at en østromersk hær hadde krysset [[Donau]] og beseiret den huniske hæren som Attila hadde etterlatt for å forsvare sitt rike.<ref name="Jones294">Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 294</ref>

Den nye østromerske keiseren [[Markian]] unnlot deretter å betale den avtalte mengden av gull. Fra [[den pannoniske slette]] i Ungarn mobiliserte Attila for å angripe Konstantinopel, og ventet på at Honoria skulle komme eller bli sendt til ham. I mellomtiden giftet han seg med en germansk pike ved navn Ildico. Det er rapportert at på bryllupsfesten ble han full, sprengte et blodkar i nesen og forblødde. Han var da nær femti år. Han mottok aldri Honoria og hun forsvinner ut av historien.<ref name="Jones294" />

=== Etter Attila ===
[[Fil:Huns by Rochegrosse 2.jpg|thumb|Romersk villa i Gallia plyndret av Attilas horder. Illustrasjon fra en bok av Georges Rochegrosse.]]
Etter Attilas død klarte hans sønn [[Ellak]], framfor sine brødre Dengizik og Ernak, å bli hunernes neste konge. Imidlertid forente tidligere undersåtter seg under [[Ardarik]] fra den østgotiske stammen [[gepidene]]. De to partene møttes i [[slaget ved Nedao]] i 454 som førte til Ellaks nederlag og død, og ikke minst at hunernes tid i Europa var over. Snart forsvant de fra samtidens nedtegnelser. Den pannoniske slette ble okkupert av gepidene mens ulike andre gotiske grupper forble i Balkan.

=== Oppløsningen av hunerriket ===
Etter at hunerriket brøt sammen, kom de aldri tilbake til sin tidligere storhet og makt. Grunnene til dette kan være mange. En av dem var at de aldri etablerte en stats funksjoner med [[byråkrati]] og skattevesen. Under Attila ble [[gull]] delt ut til alle lag av samfunnet, og hans undersåtter var avhengig av ham for å skaffe seg statussymboler. Gullet kom ved å utpresse Romerriket i øst og vest, og fra annen plyndring og krigføring.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 284</ref> Når de ikke mottok tributter fra sivilisasjonene i øst og vest, hadde det huniske riket heller ikke noe eksistensgrunnlag i seg selv, og forsvant under sin egen vekt. Uten en sentral leder ble de absorbert og innlemmet av mer organiserte naboriker. Som [[Avarer|avarene]] etter dem, straks hunernes politiske enhet var forsvunnet, var det ingen måter å gjenskape den på, særlig ettersom hunere for lengst var blitt et flerkulturelt samfunn selv før Attila. Hunerriket var en politisk enhet, ikke en [[nasjon]], som omfattet en rekke folk. Betegnelsen «huner» dukket opp senere på beslektede folkegrupper og forbund, blant annet [[bulgarere]], og på [[500-tallet]] karakteriserte den bysantinske lærde [[Prokopios]] [[Slavere|slaviske]] grupper innvandret eller invaderte Balkan som «hunere».<ref>Stanishev, Nikolai: [http://berberian11.tripod.com/stanishev_history.htm History of Bulgarians from Ancient Times]</ref>