Redigerer Humanisme (avsnitt)

=== Humanisme i kinesisk filosofi ===
Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn i sine respektive perioder: [[Konfusianisme|Konfutsianismen]] både i den kinesiske antikk og i sin [[neokonfucianisme|nykonfutsianske]] utforming fra [[Song-dynastiet]] og frem til 1900-tallet, og [[legalismen]] som fikk utfolde seg i det despotiske [[Qin-dynastiet]] i antikken, 221–207 fvt. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var [[maoisme]]n).

[[Fil:Zhu xi.jpg|miniatyr|[[Zhu Xi]], ledende nykonfutsiansk filosof. Zhu Xi beskrives av og til som en radikalt ateistisk filosof. Den beskrivelsen er bare passende dersom man samtidig gir rom for at det kan finnes en ateisme med transcenderende trekk.]]

Den eldste og klassiske konfutsianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på [[Han-dynastiet]]s tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede [[Xun Zi]] ([[kinesisk]]: 荀子, [[pinyin]]: ''Xúnzĭ'', [[Wade-Giles]]: ''Hsüntse''; 310–237 fvt.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfutsianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfutsianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. [[Konfutse]] formulerte den gylne regel «Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre», som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene.

Vel tusen år etter oppstod nykonfutsianismen i Song-dynastiet (960–1279), da en rekke filosofer utviklet et konfutsiansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra [[buddhismen]] og [[taoismen]] og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse [[forfedrekult]]en og den tilknyttede [[barnlig pietet|barnlige pietet]] ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll.

Nykonfutsianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte [[Zhu Xi]] (朱熹, ''Zhū Xī'', ''Chu Hsi''; 1130–1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet ''[[li (neokonfucianisme)|li]]'' (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk [[Wang Yangming]] (王阳明, ''Wáng Yángmíng''; 1472–1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig, men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og ''li'' en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet.<ref>Michael J. Buckley, S.J.: ''At the Origins of Modern Atheism'', Yale, 1990, {{ISBN|0-300-04897-1}}</ref> At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot [[moral]], [[sosialetikk]] og [[politikk]]; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som [[kosmologi]], [[ontologi]] eller [[psykologi]].