Redigerer Hoppbakke (avsnitt)

== Historisk utvikling ==
I takt med utviklingen av skihopping som idrett, har størrelsen på hoppbakkene økt. Den første offisielle lengstenoteringen var på 9,5 meter, satt av [[Olaf Rye]] i [[Eidsberg]] i [[1808]]. I [[1900]] satte [[Olaf Tandberg (lege)|Olaf Tandberg]] verdensrekord med 35,5 meter i [[Solbergbakken]] i [[Bærum]]. [[Østerrike]]ren [[Sepp Bradl]] var den første som hoppet over 100 meter, da han hoppet 101,5 meter i [[Planica]] i [[Slovenia]] [[15. mars]] [[1936]].

De første hoppbakkene hadde naturlig tilløp, med et enkelt oppbygd hopp og enkelt preparert unnarenn. Da størrelsen på bakkene økte, begynte man å bygge tilløp (ovarenn) i tre. I større bakker ble ovarenn i tre i sin tur erstattet av konstruksjoner i stål eller betong. Også for unnarenn har det vært utvikling. Mange steder har sletta blitt gravd ned i terrenget, og i mange bakker har også kulen blitt bygd opp over terrenget rundt bakken. Et eksempel på dette er Holmenkollbakken i Oslo.

Samtidig med jakten på nye verdensrekorder i skihopping, har også størrelsen på bakker i VM, OL, verdenscup og nasjonale konkurranser økt. Hopprennet i [[Ski-VM 1926|ski-VM]] i [[Lahtis]] i [[1926]] ble arrangert i en bakke med K-punkt 40 meter ([[Salpausselkä-bakkene|Salpausselkä]]). Konkurranse i stor og normalbakke ble innført i VM i [[1962]] og OL i [[1964]]. Siden første halvdel av [[1990-tallet]] har hoppkonkurransene i de fleste VM og OL blitt arrangert i bakker med K120 og K90.<ref>[http://skisprungschanzen.com/e_wettbewerbe.htm Skisprungschanzen-Archiv: Competitions]</ref>

Innføringen av [[V-stil]] rundt 1990 fikk også innvirkning på hoppbakkene, i og med at mange hoppbakker måtte bygges om for å få en profil på unnarennet som passet bedre til den nye hoppstilen. Dette er en viktig grunn til at mange eldre hoppbakker som ikke er blitt ombygd, i dag regnes som foreldete og ikke er godkjente til bruk i konkurranser. Generelt er hoppbakker i dag sikrere enn de var før V-stilen ble innført, og selv i de største bakkene flyr hopperne betydelig lavere over kulen enn de gjorde fram til rundt 1990. V-stilen gjør også at hopperne lander med lavere hastighet enn tidligere, og dette bidrar også til økt sikkerhet.

Verdensrekorden i skiflyging er blitt stadig forbedret. [[Lars Grini]] hoppet som førstemann 150 meter i Oberstdorf [[11. februar]] [[1967]]. [[Toni Innauer]] (Østerrike) nådde 176 meter i [[Heini Klopfer-bakken|Oberstdorf]] [[7. mars]] [[1976]].

Etter et svært dramatisk skiflygings-VM i Kulm i [[1986]], med mange stygge fall, bestemte FIS at det ikke skulle måles større lengder enn den daværende verdensrekorden på 191 meter. Lengre hopp ble likevel målt uoffisielt, men hopperne fikk lengdepoeng bare for 191 meter. Regelen ble droppet våren 1994, etter at V-stilen for lengst var blitt innført og lederen for FIS' hoppseksjon, [[Torbjørn Yggeseth]], hadde beordret dommerne under VM i skiflyging 1994 til å omgå regelen.<ref>Arne Thoresen: ''Lengst gjennom lufta''. Versal Forlag, Oslo 2007. ISBN 978-82-8188-030-6. s. 204-205, 208, 239-240</ref> [[Matti Nykänen]]s verdensrekord på 191 meter fra 1985 var da forbedret flere ganger.

Den første til å hoppe over 200 meter var [[Toni Nieminen]] (Finland), som hoppet 203 meter under VM i skiflyging i Planica [[17. februar]] 1994. Dagens verdensrekord er 253,5 meter, satt av Stefan Kraft (Østerrike) i Vikersund 18. mars 2017.

De senere år har flere større hoppbakker, til og med skiflygingsbakker, blitt utstyrt med [[flomlys]]anlegg, slik at de kan brukes på kveldstid. Flere og flere renn i verdenscupen blir nå avviklet på ettermiddags- og kveldstid. Hoppbakkene som brukes i verdenscupen har i dag videoutstyr til å måle lengder med. Dette gir sikrere og raskere lengdemåling enn manuell lengdemåling, som fremdeles brukes i mindre bakker. Den første skiflygingsbakken med permanent flomlys var Vikersundbakken.

[[Fil:Lahden hyppyrimaet.jpg|thumb|[[Salpausselkä-bakkene]] i [[Lahtis]], [[Finland]], med vindskjerm og plastmatter. HS130, HS97 (sommer HS95) og HS70 (sommer HS66)]]
En ulempe ved overgangen til V-stil er at vind i dag kan påvirke skihoppene i større grad enn tidligere. Kraftig og ujevn vind har alltid vært et problem for skihopping, etter at hoppbakkene kom over en viss størrelse. Mens sidevind er mindre problematisk med V-stilen enn med den gamle, jamsides stilen, gir i dag motvind og medvind i bakken større utslag enn før. Motvind gir hopperne oppdrift, og kan gi hopperne mange «gratis» meter. Motsatt presser bakvind i bakken hopperne ned, og fører til kortere hopp. Samtidig øker kravene til at hopperne skal ha så like forhold som mulig, og dette er en stor utfordring for arrangørene. En del hoppbakker ligger svært utsatt til for vind, og disse blir til en viss grad beskyttet av vindskjermer på siden av unnarennet. Eksempler på dette er [[Salpausselkä-bakkene|hoppbakkene]] i Lahtis i Finland og [[Čerťák|skiflygingsbakken]] i Harrachov i Tsjekkia.