Redigerer Holocaust i Litauen (avsnitt)

===Mellomkrigstiden===
Etter [[første verdenskrig]] gikk imperiene [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] og [[Østerrike-Ungarn|Østerrike]] og til dels [[Det tyske keiserrike|Tyskland]] i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter [[Den russiske revolusjonen|revolusjonen]] til de nye statene [[Finland]], [[Polen]], [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]].<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 5-6</ref>
[[Fil:Soviets entering Wilno.jpg|mini|Sovjetiske styrker inntar Vilnius, 19. september 1939 etter [[Molotov-Ribbentrop-pakten]]. Vilnius ble kontrollert av Polen etter første verdenskrig og formelt innlemmet 1922.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170404 |  utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050403078 | side = }}</ref> {{byline|Imperial War Museums}}]]
På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over [[Vilnius]] med omland (omkring 6000 km<sup>2</sup>), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene.<ref name="Voren" /><ref name="Seim1994">{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Øst-Europas historie | isbn = 8203171699 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020804045 | side = }}</ref> 

Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og [[Kaunas]] ble betraktet som midlertidig hovedstad.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Kristiansen, Tom  | utgivelsesår = 1992 | tittel = Det fjerne og farlige Baltikum: Norge og det baltiske spørsmål 1918-1940 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071806009 | side = }}</ref><ref name="Begin" /> Hviterussland var et kjerneområde i [[Polen-Litauen]] og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.{{Sfn|Voren|2011|s=162}} Litauen innenfor grensene i mellomkrigstiden ble kalt ''Kovner Lite'' (Kaunas-Litauen) av jødene selv. På grunn av en lang felles historie innenfor [[Polen-Litauen]] og Det russiske keiserriket gjorde den jødiske befolkningen i Litauen og Polen (inkludert den vestlige delen av det senere [[Belarus]]) til et felles område demografisk og kulturelt.<ref name="Levin2000" /><ref>Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. ''Israel Law Review'', 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44934282|dato=2008|fornavn=Omry|etternavn=Kaplan-Feuereisen|etternavn2=Mann|fornavn2=Richard|serie=8/10|bind=58|sider=157–170|issn=0030-6428|besøksdato=2023-08-08}}</ref> 

Litauen ratifiserte [[Fredskonferansen i Paris (1919)|traktatene om minoritetenes rettigheter]] og minoritetsrettene ble tatt inn i landets grunnlov av 1922. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen i den nye republikken hadde jødiske medlemmer. Jødisk selvstyre ble undergravd utover 1920-årene og var avviklet omkring 1930. Etter statskuppet i 1926 ble jøder nektet å arbeide blant annet i offentlige virksomheter, slik at mange gikk inn i frie yrker. Svært mange jødiske litauere arbeidet som kjøpmenn, leger eller jurister. Etniske litauere arbeidet hovedsakelig i landbrukssektoren.<ref name="Levin2000" /><ref name="Voren" />{{rp|41-42}} 

«Litauiseringen» som begynte på 1920-årene førte til at de ble presset ut av disse sektorene. Jødisk kultur ble generelt tolerert og det ble utgitt flere aviser på [[jiddisk]]; i hovedstaden Kaunas var det fire dagsaviser på jiddisk. Vilnius, «Jerusalem i Litauen», ble regnet som sentrum for jødisk kultur og religion i området. I tiden under polsk styre ble Vilnius en bakevje.<ref name="Voren" />{{rp|41-42}} Antisemittisme var vanlig i Litauen, men mindre utpreget enn i russiske og polske områder.<ref name="Arad2005" />

Ved universitetet i Vilnius var det relativt flere jødiske enn polske studenter. Den polske studentforeningen krevde kvotering slik at andelen jødiske studenter skulle gjenspeile andelen jødiske innbyggere. De polske studentene sørget også for å dele klassene slik at de to etniske gruppene satt hver for seg. I 1933 demonstrerte etniske polske studenter mot de jødiske.<ref name="Voren" />{{rp|47}}

[[Memelland]] ble i 1924 en del av Litauen etter [[Klaipėdaopprøret]] i 1923. Høyreradikale og nasjonalistiske offiserer avsatte den valgte regjeringen ved et militærkupp 17. desember 1926 og nasjonalisten [[Antanas Smetona]] ble innsatt som president. Næringslivet og den katolske kirken var tilfreds med kuppet. Nasjonalisten [[Augustinas Voldemaras]] var statsminister fra 1926 med Vilnius-striden som hovedsak. Smetona innførte trinnvis et autoritært styresett, undertrykte opposisjonen og avsatte i 1929 Voldemaras da denne mislykkes med Vilnius-saken. Smetona regjerte etter dette tilnærmet diktatorisk.<ref name="Voren" /><ref name=":9" /><ref name="Seim1994" /> 

Smetonas-regimet bekjempet [[Fascisme|fascistiske]] bevegelser (der den avsatte Voldemaras var involvert) og nasjonalister som var mer ytterliggående enn Smetona selv. Da Litauen overtok Vilnius etter Sovjetunionens okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939, innledet den litauiske regjeringen en tvungen «litauisering» av byen noe som gjorde de jødiske og etnisk polske innbyggerne skuffede og sinte. Omtrent 15&nbsp;000 jøder flyktet nordover fra Polen til Vilnius. Fra [[Suwałki]]-området forsøkte tyske styrker å jage jødiske polakker over grensen til Litauen, opp mot 2000 jøder krysset grensen. Mot slutten av 1930-årene innførte polske myndigheter anti-jødiske tiltak i Vilnius.<ref name="Voren" /><ref name=":9">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Cappelens verdenshistorie | isbn = 8202049571 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905085 | side = }}</ref><ref name="Seim1994" />

Rett før andre verdenskrig hadde Litauen rundt 1 % av verdens jødiske befolkning.<ref name="Levin2000">Levin, D. (2000). ''The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania.'' Berghahn Books.</ref> Den russiske folketellingen i 1897 viste at Kaunas-provinsen (mesteparten av Litauen) hadde 1,5 millioner innbyggere hvorav 67 % var etniske litauere og 14 % jøder; videre 9 % polske og 4 % etniske russere.<ref name="Levin2000" /> En folketelling i 1897 viste at Vilnius hadde 41 % jøder (inkludert noen [[karaitter]]), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål var 40 % [[jiddisch]], 30 % polsk (noe som trolig inkludert etniske litauere som brukte polsk), 20 % russisk, 4 % [[hviterussisk]] og 2 % [[litauisk]]. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etniske polske innbyggere og 28 % jøder.{{Sfn|Voren|2011|s=2}} Ved folketellingen i 1923 hadde det uavhengige Litauen 2,03 millioner innbyggere hvorav over 80 % var etnisk litauiske og de fleste var jordbrukere, mens 7,6 % var jøder. Litauen var på den tiden hovedsakelig et jordbruksland.<ref name="Levin2000" />

Høsten 1939 kom det mange flyktninger fra Polen og Vilnius jødiske befolkning økte da fra 60.000 til 80-90.000.{{Sfn|Voren|2011|s=2}}

====Antisemittisme====
[[Fil:Vincas Kudirka Reversum.jpg|thumb|Forfatteren [[Vincas Kudirka]] uttrykte antisemittiske holdninger i sine skrifter.<ref name="Voren" />{{rp|36}} Her avbildet på en minnemynt i 1999.]]
Litauiske nasjonalister var i utgangspunktet ikke utpreget antijødiske, den polske minoriteten i landet ble av nasjonalistene oppfattet som den viktigste barrieren mot nasjonal frigjøring. Fra etableringen av staten i 1918 ble jøder stadig mer ekskludert gjennom språkpolitikk (de færreste jøder behersket litauisk) og den nye statens grenser delte opp jødenes tradisjonelle bosettingsområder. Litauiske myndigheter formulerte ikke antisemittisk politikk, men flere friheter og rettigheter jødene hadde fått ble trukket opphevet fra 1924. Tradisjonell antisemittisme (jødene som «Jesus-drepere») og lokal antisemittisme basert på skepsis til jødenes tradisjonelle næringsveier i bondesamfunnet var rotfestet i landet.{{Sfn|Voren|2011|s=166}}<ref name="MacQueen" /> 

I det overveiende katolske Litauen var den katolske kirken i landet et opphav til mange antisemittiske forestillinger, blant annet myten om at jødene drakk blod fra myrdede spedbarn i sin ritualer. Landets nasjonalister anså de jødiske litauerne som et fremmedelement som ikke var lojale mot den unge republikken. Moderne rasebasert antisemittisme fantes knapt.{{Sfn|Voren|2011|s=35}}<ref name=":7">{{Kilde artikkel|tittel=Robert van Voren, Undigested Past: The Holocaust in Lithuania|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691414537193au|url=https://doi.org/10.1177/0265691414537193au|dato=2014-06-18|fornavn=Valdis O.|etternavn=Lumans|serie=3|bind=44|sider=586–588|issn=0265-6914|besøksdato=2022-02-27}}</ref> 

En utbredt antijødisk forestilling var at jødene var spesielt slue, upålitelige og griske, og at de utnyttet ærlige og hardtarbeidende litauere. Antisemittismen tiltok i mellomkrigstiden, men «jødespørsmålet» spilte ingen vesentlig rolle i litauisk politikk. Ønsket om nasjonalstat basert på litauisk etnisitet ble klart uttrykt i 1920-årene. I 1930-årene ble også den etnisk tyske minoriteten utsatt for retoriske angrep. Jødiske litauere hadde ofte jiddisk som førstespråk og polsk eller russisk som andrespråk, noe som ledet til mistenksomhet og fiendtlighet fra etniske litauere.{{Sfn|Voren|2011|s=48-51, 166}}