Redigerer Henry Morgenthau sr. (avsnitt)

=== Ambassadør i Det osmanske riket ===
[[File:AmbassadorMorgenthautelegram.jpg|thumb|left|Telegram til USAs utenriksdepartement om folkemordet, juli 1915]]
Som en tidlig støttespiller for president Wilson hadde Morgenthau håpet på en posisjon i kabinettet, men den nye presidenten hadde andre planer. Som andre framtredende amerikanere av jødisk bakgrunn før ham, [[Oscar Straus]] og [[Solomon Hirsch]], ble Morgenthau posisjonert som ambassadør i [[Det osmanske rike]]. Wilson hadde en forventning og en antagelse at jøder på et vis representerte en bro mellom [[muslim]]ske tyrkere og kristne amerikanere. Wilson forsikret ham at [[Høyporten]] i [[Istanbul]] (den osmanske sentralregjeringen) «var punktet hvor amerikanske jøder kan fokusere på velferden til jøder i Palestina». Morgenthau var ikke [[Sionisme|sionist]] selv, samtidig var han sterkt opptatt av skjebnen til jødene i [[Midtøsten]].<ref>Oren, Michael B. (2007): ''Power, Faith, and Fantasy'', s. 333.</ref> 

Morgenthau hadde innledningsvis avslått posisjonen som ambassadør, men etter en reise til [[Europa]] og til [[Det hellige land]], og med oppmuntring fra sin pro-sionistiske venn, rabbineren [[Stephen Samuel Wise|Stephen Wise]], ombestemte han seg og aksepterte Wilsons tilbud.<ref>Balakian, Peter (2003): ''The Burning Tigris'', s. 222.</ref> Han ble utpekt til amerikansk ambassadør til Det osmanske rike i 1913 og fungerte i denne posisjonen fram til 1916.

[[Fil:NY Times Armenian genocide.jpg|thumb|Artikkel i ''New York Times'' 15. desember 1915 som skriver at en million armenere har blitt enten deportert eller henrettet av den osmanske regjeringen.]]
Selv om tryggheten til amerikanske borgere, hovedsakelig [[Kristendom|kristne]] misjonærer, men også [[jøder]], var av viktighet for Det osmanske rike tidlig i hans tid som ambassadør, uttalte Morgenthau at en sak han ble mest opptatt av var det [[Armenere|armenske]] spørsmål.<ref>Balakian, Peter (2003): ''The Burning Tigris'', s. 223.</ref> 

Etter at [[den første verdenskrigen]] brøt ut fortsatte USA forholde seg nøytrale, men den amerikanske ambassaden i [[Istanbul]], og ved dens forlengelse, også Morgenthau, representerte mange av [[Ententemaktene|de alliertes]] interesser overfor osmanene ettersom de allierte hadde trukket tilbake sine diplomater på grunn av krigen. Da de osmanske myndighetene begynte [[Etnisk rensning|etniske utryddelse]] av armenierne i 1914–1915, ble Morgenthaus kontor oversvømmet med rapporter nær hver eneste time fra amerikanske konsuler som bodde i ulike deler av Det osmanske rike. De dokumenterte massakrene og deportasjonsmarsjene som skjedde. Ansikt til ansikt med de akkumulerende bevisene informerte Morgenthau den amerikanske regjeringen om aktivitetene til den osmanske regjeringen og ba USA om intervenere.<ref>Oren, Michael B. (2007): ''Power, Faith, and Fantasy'', s. 333-336.</ref>

Den amerikanske regjering ønsket ikke å bli blandet inn og forble en nøytral statsmakt i konflikten på denne tiden og kom med liten offisiell reaksjon. Morgenthau hadde møter på høyt nivå med lederne i Det osmanske rike for å løfte opp posisjonen til armenerne, men hans protester ble avvist og oversett. I Morgenthaus berømte advarsel til den osmanske innenriksminister Talaat Pasha uttalte han at «Vårt folk vil aldri glemme disse massakrene!»<ref>Oren, Michael B. (2007): ''Power, Faith, and Fantasy'', s. 335.</ref> 

Da massakrene fortsatte med uforminsket styrke, besluttet Morgenthau og flere andre amerikanere å dannet et offentlig veledighetsorganisasjon som kunne hjelpe armenerne; ''Committee on Armenian Atrocities'' (senere omdøpt til ''Near East Relief''), og skaffet over 100 millioner dollar i støtte, tilsvarende av 1 milliard dollar i dag. Via hans vennskap med [[Adolph Ochs]], utgiver av avisen ''[[The New York Times]]'', sikret han også at massakrene fortsatte å bli omtalt i [[Vesten]] med gjentatte artikler, bare i 1915 var det 145 artikler alene.<ref>Oren, Michael B. (2007): ''Power, Faith, and Fantasy'', s. 336.</ref> 

Forbitret over sitt forhold til den osmanske regjeringen gikk han av fra sin posisjon som ambassadør i 1916. Da han så tilbake på denne beslutningen i sin bok ''The Murder of a Nation'' («Mordet på en nasjon»), skrev han at han hadde kommet til å se på [[Tyrkia]] som «skrekkens sted. Jeg hadde nådde slutten på mine ressurser. Jeg fant det utålelig med ytterligere daglig assosiasjon med menn, uansett hvor elskverdig og imøtekommende... som var fortsatt tilsmusset med blodet til bortimot en million mennesker.»<ref>Oren, Michael B. (2007): ''Power, Faith, and Fantasy'', s. 337.</ref> Hans samtaler med de osmanske lederne og hans redegjørelse av folkemordet på armenerne ble senere utgitt i en bok i [[1918]] under tittelen ''Ambassador Morgenthau's Story''.<ref>Morgenthau, Henry (1918): ''Ambassador Morgenthau's Story''. Garden City, N.Y.: Doubleday.</ref>

I 1918 ga ambassadør Morgenthau offentlige taler i USA hvor han advarte om at [[grekere]] og [[assyrere]] var utsatt for de «samme metoder» med deportasjon og fullstendige «massakrer» som armenierne, og at to millioner armenere, grekere, og assyrere hadde allerede omkommet.<ref>Travis, Hannibal (Desember 2006): [http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=950428 «Native Christians Massacred: The Ottoman Genocide of the Assyrians during World War I»] i: ''Genocide Studies and Prevention'', Vol. 1, No. 3, s. 327.</ref> I juni 1917 fulgte [[Felix Frankfurter]] ham som en representant for det amerikanske [[Krigsdepartementet (USA)|krigsdepartementet]] på en hemmelig reise for å overtale [[Tyrkia]] til forlate [[sentralmaktene]] i krigen, men den uttale hensikten for reisen ble sagt å være «å forbedre forholdene til de jødiske samfunnene i Palestina».<ref>Hirsch, H. N. (1981): ''The Enigma of Felix Frankfurter''. New York: Basic Books. ISBN 0-465-01979-X. s. 53</ref>