Redigerer Harald Harefot (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Krav på tronen ===
[[Fil:Silver penny of Harold I (YORYM 2000 683) obverse.jpg|thumb|Penny i sølv preget av Harald.]]
Kong Knut hadde gjort klart at hans arving ved hans død skulle være Hardeknut for både England og Danmark.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 419</ref> Hardeknut var allerede konge i Danmark. Stormennene i England synes i et ''[[witenagemot]]'' holdt ved [[Oxford]] å ha vært villig til å akseptere ham som Knuts etterfølger, men ettersom [[Magnus den gode|Magnus]] var kommet til makten i Norge ble Danmark truet av en norsk invasjon. I denne situasjonen kunne ikke Hardeknut forlate Danmark, og i fraværet av en konge etterlot stormennene i England med den farlige risiko å velge en stedværende hersker. Krisen førte til to grupperinger. Den ene, ledet av jarl Godwin og dronning Emma, ville velge en fraværende konge, og erklærte sin lojalitet for Hardeknut. Den andre, ledet av jarl Leofric, støttet av flåten i London, og bortimot alle thegnene nord for Themsen, ville utsette avgjørelsen inntil situasjonen Danmark var avklart. De foreslo nyvinningen med en regent, og foreslo Harald Harefot.<ref name="Stenton_420">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 420</ref> Samtidig ble det bestemt at dronning Emma skulle bo i [[Winchester (England)|Winchester]], fulgt av en tropp av Knut huskarler, og ta vare på Hardeknuts interesser i Wessex ved deres hjelp. Den kongelige rikdom var antagelig allerede oppbevart i Winchester.<ref name="Stenton_420"/>

''Den angelsaksiske krønike'' rapporterte at Godwin og de ledende menn i Wessex motsatte seg Harald som regent «... så lenge som de kunne, men de kunne gjøre noe for å forhindre det.»<ref name="DeVries_78-79">DeVries, Kelly (2003): [https://books.google.gr/books?id=mht5WsJlavEC&pg=PA86&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&hl=el&sa=X&ei=CI6rT4_wG6eF4gTVrvW1CQ&ved=0CFkQ6AEwBw#v=onepage&q&f=false ''The Norwegian Invasion of England''], s. 78–79</ref>

Den første indikasjonen på at Harald selv ikke forventet å regjere midlertidig som Hardeknuts representant kom da han sendte en hærstyrke til Winchester kort tid etter møtet i Oxford. Med vold og imot dronning Emmas samtykke tok de hånd om Knuts rikdommer.<ref name="Stenton_420"/> Allerede i 1035 forsøkte Harald bli kronet som konge av England. I henhold til ''Encomium Emmae'' nektet Æthelnoth, erkebiskop av Canterbury, å krone ham. Kroning av en erkebiskop ble ansett som en lovmessig krav for å bli konge. Æthelnoth skal ha plassert septeret og kronet på alteret i kirken, muligens [[Canterburykatedralen]]. Å konsekrere Harald uten å benytte noen av de kongelige regala ville ha vært en tom ære. Erkebiskopen nektet å fjerne gjenstandene fra alteret og nektet enhver annen biskop å gjøre det.<ref name="Bolton">Bolton, Tim: [http://www.literarydictionary.com/php/stopics.php?rec=true&UID=1667 «Reign of King Harold Harefoot»], ''The Literary Encyclopedia''</ref><ref name="OBrian_167-168">O'Brien, Harriet (2006): [http://books.google.gr/books?ei=7MOsT-nzGajd4QTxjK32Cw&hl=el&id=V56rCRrxDv8C&dq=Harefoot+death&q=Harefoot#v=onepage&q&f=false ''Queen Emma and the Vikings''], s. 167–168</ref> Det fortelles også at Harald forsøkte å overtale Æthelnoth, men både trusler og bestikkelser hadde ingen innvirkning. Harald skal da ha nektet å delta i kirketjenester, og isteden gikk på jakt og fordrev tiden med underholdning.<ref name="OBrian_167-168"/>

Harald Harefots mor Ælfgifu gjorde sitt for sikre sin sønns interesser. Sommeren 1936 er det rapportert at hun førte de ledende menn sammen til et selskap hvor hun klarte å knytte hver av dem ved ed til henne og hennes sønn.<ref name="Stenton_420"/><ref name="Bolton"/> Samme år giftet [[Gunhild av Danmark]], søster av Hardeknut, seg med den tyske konge og senere keiser [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]]. Ved denne anledningen skrev Immo, en prest som tjenestegjorde ved det tyske hoffet, et brev til Azecho, biskop av Worms. Han omtalte da situasjonen i England hvor budbringere derfra hadde fortalt hvordan Ælfgifu hadde skaffet seg støtte fra stormennene ved bønn, overtalelser og bestikkelser, og knyttet dem til henne og Harald ved ed om lojalitet.<ref name="Cawley"/><ref name="OBrian_167-168"/>

Den politiske situasjonen hadde endret seg og Godwin merket seg hvor vinden blåste. Han byttet side og [[William av Malmesbury]] forsikret at han ble overveldet «i makt og i antall» av Harald.<ref name="DeVries_78-79"/> I 1037 flyktet Emma ut av landet og søkte tilflukt i [[Brugge]] i [[Flandern]] «for en rasende vinter».<ref name="Stenton_420"/> Før 1037 var over synes det som om det var akseptert av alle stormennene at Harald var konge av England.<ref>''Den angelsaksiske krønike'', oppslagene for 1035–1040, «... ble overalt valgt som konge.»</ref> Detaljene bak disse hendelsene er tåkebelagt. Redegjørelsen i ''Den angelsaksiske krønike'', versjon E, går fra hvor Harald er kun en regent til å omtale Harald som konge. Versjonene C og D har intet skille mellom de to fasene.<ref name="Howard"/><ref>Ian Hunter har teoretisert at Sveins død kan ha styrket Haralds posisjon ved at han ble den eldste sønnen, men antagelig hadde det ingen betydning. Knut hadde allerede utpekt Hardeknut som sin arving, og Svein døde allerede i 1035 mens Harald ennå var regent, og det var situasjonen i England som var avgjørende og at Hardeknut var i Danmark.</ref>

Harald Harefot er en uklar figur. Historikeren [[Frank Stenton]] mener det er sannsynlig at hans mor Ælfgifu var «den virkelige herskeren av England».<ref name="Stenton_421">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 421</ref> Til tross for at han var født i forening mellom Knut og Ælfgifu ikke godkjent av kirken, synes det som om kirken i England aksepterte ham som konge. Biskop Ælfric av Eldham viser til ham i sitt testamente som «min kongelige herre» og Ælfgifu som «min frue». Hans posisjon i England var såpass sterk at da Hardeknut klarte å komme til en avtale med kong Magnus av Norge som fjernet frykten for en norsk invasjon, var han tvunget til å samle sammen hær mektig nok for en storstilt invasjon av England.<ref name="Stenton_421"/> Harald styrte som enekonge fra 1037 til 1040.<ref name="Douglas"/> Det få bevarte dokumenter som kan belyse hans styre. ''Den angelsaksiske krønike'', skrevet av geistlig, dekket hovedsakelig kirkesaker, slik som dødsfall og utnevnelser av biskoper og erkebiskoper. Det er imidlertid nedtegnelse av en militær trefning mellom angelsaksere og [[Wales|walisere]] i [[1039]]. Det er ingen detaljer om hendelsen bortsett fra at blant de drepte var Ædwine (Edwin), bror av Leofric, jarl av Mercia, foruten Thurkil og Ælfgeat. Også i 1039 ble det rapportert en stor storm, men heller uten detaljer.<ref name="OBrian_186">O'Brien, Harriet (2006): [http://books.google.gr/books?id=V56rCRrxDv8C&pg=PA186&dq=%22Harefoot%22+Sandwich&hl=el&sa=X&ei=glquT8izF-jj4QTE2f2OCQ&ved=0CFAQ6AEwBA#v=onepage&q=%22Harefoot%22%20Sandwich&f=false ''Queen Emma and the Vikings''], s. 186</ref><ref>Swanton (1998), ''The Anglo-Saxon Chronicle'', s. 160</ref>

=== Drapet på Alfred ===
[[Fil:Sm 42, Tuna.JPG|thumb|Runestein (Sm 42) i [[Småland]], Sverige, omtaler Harald Harefot.<ref>Pritsak, Omeljan (1981): ''The origin of Rus''. Cambridge, Mass.: Distribuert av Harvard University Press for Harvard Ukrainian Research Institute. ISBN 0-674-64465-4, s. 343</ref>]]
I 1036 kom [[Alfred Ætheling]], sønn av Emma og den tidligere kongen Æthelred, tilbake til England fra sin landsforvisning i [[Normandie]]. De hadde med seg en gruppe bevæpnede menn på kanskje et par hundre. Motivet deres er uklart. [[William av Poitiers]] hevdet at de kom for å kreve tronen i England. Det er også en hentydning til at de ble lurt over [[Den engelske kanal]] av et falsk brav i Emmas navn, men kilden til det falske brevet er ''Encomium Emmae'', således Emma selv og hennes munk i St. Omer.<ref>Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 205-206</ref> Den egentlige avsender var Harald, ifølge ''Encomium Emmae''. Det falske brevet ba inngående at brødrene kom og beskyttet henne.

Historikeren [[Frank Barlow]] mistenker at brevet er ekte og at Emma hadde invitert dem,<ref>DeVries, Kelly (2003): [http://books.google.gr/books?id=mht5WsJlavEC&pg=PA86&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&hl=el&sa=X&ei=CI6rT4_wG6eF4gTVrvW1CQ&ved=0CFkQ6AEwBw#v=onepage&q&f=false ''The Norwegian Invasion of England''], s. 81, note 32</ref> muligens for å bruke dem imot Harald.<ref name="DeVries_79-81">DeVries, Kelly (2003): [https://books.google.gr/books?id=mht5WsJlavEC&pg=PA86&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&hl=el&sa=X&ei=CI6rT4_wG6eF4gTVrvW1CQ&ved=0CFkQ6AEwBw#v=onepage&q&f=false ''The Norwegian Invasion of England''], s. 79-81</ref> Ian Howard har argumentert at å være involvert i en større politisk manøvre var ikke ulikt hennes karakter, og at ''Encomium Emmae'' antagelig forsøkte å dekke til hennes ansvar i hendelsen.<ref name="Howard"/>

Alfred hadde kun med seg noen våpenføre menn, men i Flandern besøkte han [[Boudewijn V av Flandern|Boudewijn]], greve av Flandern, som tilbød ham flere menn, noe Alfred avslo og isteden forsterket sin styrke med noen fra [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]]. Ved den engelske kyst ble de gjenkjent, men slapp unna. De gikk i land, men møtte raskt en styrke ledet av Godwin, så ved dette tidspunkt må han ha sluttet seg til Harald Harefots parti. Godwin synes å ha fått Alfred til å tro at han var trygg, overtalte ham til ikke å reise til London, men isteden til [[Gillingham (Kent)|Gaillingham]], og fikk samtidig splittet opp hans livvakt som ble innkvartert ved ulike steder i byen. Deretter overtok Haralds menn som brøt seg inn hos dem, uskadeliggjorde hver enkelt og la dem lenker. To normanniske krøniker har hver for seg beskrevet forløpet til Alfreds død, henholdsvis [[William av Jumièges]] og [[William av Poitiers]], i tillegg til ''Encomium Emmae'':<ref>Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 207</ref>

Alfred ble om morgenen ført fra sitt herberge og ut på øya [[Isle of Ely|Ely]] i elven Ouse hvor han ble mishandlet. De holdt ham fast og brent ut øynene på ham. Av disse skadene død ham.<ref name="Skaaning_208">Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 208</ref> Hardeknut anklaget senere Godwin for å ha vært medskyldig halvbrorens død, og jarlen måtte gi Hardeknut et vakkert krigsskip for å formidle ham. Også broren [[Edvard Bekjenneren|Edvard]] tilga aldri Godwin for hans deltagelse.<ref name="Stenton_421"/> Etter Alfreds død forlot Emma riket og seilte med «et raskt skip» ikke til Normandie, men til Flandern hvor grev Boudewijn tok ærefullt i mot henne og ga henne en passende bolig i Brugge hvor hun senere fikk besøk av Edvard, sin andre sønn med Æthelred.<ref name="Skaaning_208"/>

=== Haralds død ===
[[Fil:Coin of King Harold Harefoot.JPG|thumb|Mynt preget av Harald Harefot.]]
Harald Harefot døde i [[Oxford]] den 17. mars 1040 bare 24 år gammel og ble gravlagt ved [[Westminster Abbey]]. Samtidig hadde Hardeknut seilt fra Danmark med en invasjonsflåte. Den dro sørover til Brugge hvor han ble tatt imot av sin mor Emma i slutten av 1039. Selv da var han forunderlig langsom i å ta noen avgjørende handling, kommenterte [[Frank Stenton]], og mente det er mulig at Harald allerede da var rammet av den sykdom som til sist drepte ham, og at Hardeknut ventet på en fredelig løsning.<ref name="Stenton_422">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 422</ref> Ved Haralds død ble han invitert av stormennene, men det var ikke før 17. juni 1040 han gikk i land i spissen for hele 62 krigsskip.<ref name="Stenton_422"/> Hardeknut fikk Haralds lik gravd opp igjen, halshogd, og deretter kastet i en «fen» ([[Kloakkanlegg|kloakk]]) som skylte liket ut i [[Themsen]]. Etter kort tid ble han plukket opp av fisker, fraktet til danene som ærbødig gravla ham i deres kirkegård i London.<ref name="Mason_39-40">Mason, Emma; Shoemaker, Robert Brink (2004): [http://books.google.gr/books?id=IPhC5mlZQb4C&pg=PA39&dq=Harefoot+death&hl=el&sa=X&ei=7MOsT-nzGajd4QTxjK32Cw&ved=0CFUQ6AEwBg#v=onepage&q&f=false ''The House of Godwine''], s. 39–40</ref> Liket ble til sist gravlagt i en kirke i [[City of Westminster]] i London som har navnet [[St. Clement Danes]].<ref>Saturday Review, [https://books.google.gr/books?id=Gow_AQAAIAAJ&pg=PA121&dq=St.+Clement+Danes+Harefoot&hl=el&sa=X&ei=gGitT_bxG8TN4QSQlLmuDA&ved=0CFgQ6AEwBg#v=onepage&q=St.%20Clement%20Danes%20Harefoot&f=false artikkel om Saint Clement Danes], s. 121. Tekst opprinnelig publisert den 23. januar 1869</ref><ref>En motstridende redegjørelse finnes i ''[[Knytlinga saga]]'' fra 1200-tallet som forteller at Harald ble gravlagt i den ellers ukjente byen Morstr, jf. Fjalldal, Magnús (2005): ''Anglo-Saxon England in Icelandic Medieval Texts'', University of Toronto Press, [http://books.google.gr/books?id=paq91FA5fu8C&pg=PA53&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&hl=el&sa=X&ei=CI6rT4_wG6eF4gTVrvW1CQ&ved=0CDwQ6AEwAg#v=onepage&q&f=false s. 23]; [http://books.google.gr/books?id=paq91FA5fu8C&pg=PA53&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&hl=el&sa=X&ei=CI6rT4_wG6eF4gTVrvW1CQ&ved=0CDwQ6AEwAg#v=onepage&q&f=false s. 50–53]</ref><ref>Snorre Sturlason i ''Heimskringla'', ''Magnus den godes saga'', 6. utg., 2003, s. 135-136 rapporterte at Harald ble gravlagt i Winchester ved siden av Knut og Hardeknut. Sitat: «Kong Harald i England døde fem år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester. Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn av Gamle-Knut, kongedømmet i England.»</ref>

Årsaken til Harald Harefots død er usikker. Katherine Holman tilskrev dødsfallet «en mystisk sykdom».<ref>Holman, Katherine (2007): [http://books.google.gr/books?id=H_5shMg3SVQC&pg=PA94&lpg=PA94&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&source=bl&ots=WKkuGAOagp&sig=sDq2XoiVkVCuwmQvTgtVJL-DWB8&hl=el&sa=X&ei=Nc-rT_rTM6PP4QS-86HlCw&ved=0CE8Q6AEwAA#v=onepage&q&f=false ''The Northern Conquest''], s. 93–94</ref> Et angelsaksisk [[charter]] tilskrev sykdommen guddommelige dom. Harald skal ha krevd havnebyen [[Sandwich (Kent)|Sandwich]], derav forvist munkene i [[Christchurch (Dorset)|Christchurch]] i [[Dorset]]. Det er beskrevet at Harald lå syk og fortvilet i Oxford, og da munkene kom for å avgjøre striden om Sandwich, lå han og «ble svart mens de snakket».<ref name="Robertson">Robertson, Agnes Jane (2009): [http://books.google.gr/books?id=zGGPx-41OtgC&pg=PA174&dq=%22Harefoot%22+Sandwich&hl=el&sa=X&ei=glquT8izF-jj4QTE2f2OCQ&ved=0CDoQ6AEwAA#v=onepage&q=%22Harefoot%22%20Sandwich&f=false ''Anglo-Saxon Charters''], s. 174–177</ref> Bakgrunnen for denne referansen er en strid mellom Christchurch og [[St. Augustine's Abbey]] i [[Canterbury]] over lokal toll i navnet på kongen. Harriet O'Brien mener det er nok antydninger i kildene til å hevde at Harald døde av naturlige årsaker, men ikke nok til å bedømme sykdommens vesen. Angelsakserne selv ville ha beskrevet ham som [[alveskott]],<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=alveskott&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge alveskott], ''Bokmålsordboka''</ref> en generell henvisning til enhver uforklarlig dødsfall ved sykdom.<ref name="OBrian_186"/><ref name="Robertson"/> Harald Hardefot var bare en av flere unge konger i det førnormanniske England som døde etter korte styre. Alle sønnene til Knut den mektige døde påfallende unge. Hardeknut døde den [[8. juni]] [[1042]], kun 24 år gammel.<ref>Evans, Michael (2006): [http://books.google.gr/books?id=sgKlKpwa2_kC&pg=PA22&dq=Harold+Harefoot+%22death+of+kings%22&hl=el&sa=X&ei=f3GuT6DNJNLZ4QS57M2OCQ&ved=0CDMQ6AEwAA#v=onepage&q=Harold%20Harefoot%20%22death%20of%20kings%22&f=false ''Death of Kings: Royal Deaths in Medieval England''], s. 22</ref>

Det er uklart hvorfor en konge ville bli gravlagt i Westminster Abbey. De eneste tidligere kongelige som hadde blitt gravlagt der var [[Sæberht av Essex]] (død ca. [[616]]) og hans hustru Æthelgoda. Emma Mason har spekulert om at Knut hadde fått bygd en kongelig residens i nærheten av klosteret, eller at Westminster hadde en form for betydning for de danske kongene i England, noe som kan forklare hvorfor Hardeknut ikke ville tillate at en usurpator var gravlagt der. Harriet O'Brien mener at valget av gravsted kan ganske enkelt reflektere den politiske tilknytningen til området Westminster som Haralds maktbase.<ref name="OBrian_186"/>

En detalj om oppgravningen av Haralds lik finnes i skriftene til [[John av Worcester]], 1100-tallet. Gruppen som fikk oppdraget ble ledet av [[Ælfric Puttoc]], erkebiskop av York, sammen med Godwin, jarl av Wessex. At slik framtredende menn ble gitt denne oppgaven har betydning, hendelsens offisielle vesen og diskresjon. Emma Mason mistenker at oppgaven ble gitt som straff for Godwin, som Hardeknut anklaget for å være medskyldig i Alfreds død.<ref name="Mason_39-40"/>