Redigerer Hålogaland (avsnitt)

== Grensene mellom norrøn og samisk befolkning ==
Generelt har den  eller håløygske (norrøne) bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover [[Skjerstadfjorden]] var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som [[Saltdalsfjorden]], [[Misværfjorden]] og [[Beiarfjorden]] kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingtiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bratrein, Håvard Dahl | utgivelsesår = 2018 | tittel = Høvding, Jarl, Konge | isbn = 978-82-8104-301-5 | utgivelsessted = | forlag = Orkana akademisk | url = | side =53–56}}</ref>

Arkeolog Audhild Schanche (1951–) har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra ''kognetiv grenseseting'', altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}} Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.<ref name=EHMR> {{ Kilde bok | etternavn1 = Holberg | fornavn1 = Eirin | etternavn2 = Røskaft | fornavn2 = Merete | utgivelsesår = 2015 | tittel = Nordlands historie | kapittel = Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600 | bind = 1  | forlag = Fagbokforlaget | isbn = 978-82-450-1830-1 | side = 192–194}}</ref>

Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}}<ref name=EHMR/>