Redigerer Guillaume d’Estouteville (avsnitt)

===Kardinal===
Han ble kreert til kardinal den [[18. desember]] [[1439]] av [[pave Eugenius IV]]; han fikk ''[[Santi Silvestro e Martino ai Monti]]'' aom sin [[tittelkirke]].

Fra 1444 til 1483 var han [[abbed]] av [[Mont-Saint-Michel (Abtei)|Mont-Saint-Michel]] på dens klosterøy ved de normanniske kyster, og her beskjeftiget han seg med byggearbeidene.

Fra 1453 til 1482 var han [[erkebiskop]] av [[Rouen]]. Der satte han i gang arbeider for å utvide tårnene i [[Katedralen i Rouen|byens katedral]]. Utover dette hadde han i egenskap av administrator ansvaret for en rekke andre bispedømmer.

Som pavelig legat i Frankrike klarte han til tross for sitt slektskap med kongehuset verken å utvirke en fredsavtale mellom Frankrike og [[England]]l, eller å oppnå en tilbaketrekkelse av [[den pragmatiske sanksjon av Bourges]]. Han reformerte statuttene for universitetet i Paris, og gjenopptok rehabiliteringsprosessen for [[Jean d'Arc]].

I 1454 eleverte [[pave Nikolas V]] ham til [[kardinalbiskop]]s rang og tildelte ham suburbikarbispedømmet Porto-Santa Rufina. I 1461 ble kardinal d'Estouteville gjort til kardinalbiskop av [[Ostia]], hvorved han samtidig avanserte til [[kardinaldekan]]. Begge disse embeder beholdt han til sin død. Dessuten ble han i 1477 også gjort til kirkens [[camerlengo]].

Kardinal Guillaume d'Estouteville deltok i konklavene i 1447 (som valgte [[pave Nikolas V]]), 1458 ([[pave Pius II]]), 1464 ([[pave Paul II]]) og [[1471]] ([[pave Sixtus IV]]). Ettersom han var dekan for kardinalskollegiet var det han som ledet pavevalgene i 1464 og i 1471. ''«Trass i hans høyt dannede herskernatur lyktes det ikke  Estouteville verken i 1458 eller i 1464 at vinne den etterstrebede [[tiara]]»'' ([[Hermann Tüchle]]). Ved konklavet i 1458 var han en av favorittene, men valgt ble likevel  [[pave Pius II|kardinal Enea Silvio Piccolomini]].<ref>[[Jürgen Dendorfer]], Ralf Lützelschwab: ''Geschichte des Kardinalats im Mittelalter.'' Stuttgart 2011, s. 349</ref>

'''Episkopalgenealogisk startpunkt:''' 
:I løpet av sin tid som biskop ordinerte han også andre biskoper; i blant annet den katolske kirkes ekklesiologi er det vesentlig at en biskop står i suksesjon som strekker seg tilbake til de første apostler, det vil si tilbake til Jesus som gav dem deres oppdrag. Historikere er ikke i stand til å gjenskape et ordinasjons«stamtre» som er uten noen brudd fra apostolisk tid og frem til moderne tid. Det er kjent en del linjer i oldtid og i middelalder, og deretter blir oversikten meget bedre.  [[episkopalgenealogi]]ske rekker kan for nesten samtlige levende katolske biskoper føres tilbake til 1500-tallet og i noen tilfeller helt tilbake til biskop d'Estouteville på 1400-tallet.  '''Linjen d'Estouteville''' begynner i året [[1440]]. Den ble lenge kalt ''linjen della Rovere'', fordi den hadde sitt kjente utgangspunkt i [[pave Sixtus IV]], i verden ''Francesco della Rovere''. Det er imidlertid senere blitt oppdaget og stadfestet at han var blitt bispeviet av kardinal Guillaume d'Estouteville. Det er ikke noe stort antall levende biskoper av denne linjen, bare et femtitall (2020). Blant dem er erkebiskopen av [[Tours]], msgr. [[Bernard-Nicolas Aubertin]]. 
:I desember 2016 ble det ansett at det var omtrent tyve prelater i live tilhørende denne linjen. Men da ble det oppdaget at msgr. [[Juan de la Fuente Yepes]], biskopen av Nueva Segovia på Filippinene, faktisk ble konsekrert i [[1755]] og ikke av den daværende erkebiskop av Manila (som var av Rebiba-linjen), som var blitt antatt ut fra et dokument fra 1753, men av biskop [[Manuel de Matos]], biskop av Nueva Cáceres, som var av ''linjen d'Estouteville''<ref>Brev fra biskop Juan de la Fuente Yepes, arkivert i Archivio General de Indias, der hans hovedkonsekrators navn gis utvetydig.</ref>. Denne oppdagelsen resulterte i en forskyvning av 27 levende prelater over fra linjen Rebiba'' til ''linjen d'Estouteville''.
:I januar [[2017]] ble hele ''linjen Ravizza'' bragt inn i ''linjen d'Estouteville''. Før dette var Ravizzalinjen regnet som autonom ved at den ble ført tilbake til biskop  [[Francesco Ravizza]], [[titularbiskop]] av ''Sidon'' og [[apostolisk nuntius]] i [[Portugal]], og enda tidligere kardinalen  [[Veríssimo de Lencastre]]. Men det ble oppdaget at hovedkonsekratoren hadde vært kardinal [[Neri Corsini (kardinal)|Neri Corsini]], tilhørende ''linjen d'Estouteville''.<ref>{{Cite web |url = https://www.academia.edu/30834735/The_episcopal_consecration_of_Francesco_Ravizza|titolo = The episcopal consecration of Francesco Ravizza|autore = Angelo M. Tavazza|sito = academia.edu|editore = |data = 9. januar 2017|lingua = inglese|formato = pdf}}</ref> Med dette ble ytterligere fire levende biskoper tilført: Erkebiskop [[Paul Zingtung Grawng]]<ref>døde 24. oktober 2020.</ref>, og biskopene [[Jean-Baptiste Kpiéle Somé]], [[Raphaël Kusiélé Dabiré]] og [[Paul Eusebius Mea Kaiuea]].