Redigerer Gallienus (avsnitt)

=== Alamannernes invasjon ===
[[Fil:Gallienus lead seal sm.jpg|thumb|Gallienus' avbildning på segl av lær.]]
Mellom 258 og 260 kom det betydelige invasjoner av [[alamannerne]] og andre germanske stammer,<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 47</ref> antagelig grunnet det vakuum som ble etterlatt da soldater ble trukket ut for å bekjempe Ingenuus. [[Frankere|Frankerne]] brøt gjennom nedre Rhinen, invaderte Gallia, og en del nådde så langt sør som [[Hispania]], og herjet Tarraco (dagens [[Tarragona]]).<ref name="Watson34">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century, s. 34</ref> Alamannerne invaderte, antagelig gjennom Agri Decumates (et område mellom øvre Rhinen og øvre Donau),<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 78</ref> sannsynligvis fulgt av [[juthungere]].<ref name="Watson34" /> Etter å ha herjet Germania Superior og Raetia (deler av sørlige [[Frankrike]] og [[Sveits]]), gikk de inn i Italia, den første invasjonen av Den italienske halvøya, med unntak av de mest fjerne nordlige regionene, siden [[Kartago|kartagiske]] [[Hannibal]] rundt 500 år tidligere. Da germanerne nådde utkanten av Roma, ble de slått tilbake av en improvisert hær samlet av det romerske senatet, bestående av lokale tropper (antagelig [[pretorianergarden]]) og krigere fra den sivile befolkningen.<ref name="Bray79">Bray (1997): ''Gallienus'', s. 79</ref> Da germanerne trakk seg tilbake gjennom nordlige Italia ble de brutt og beseiret i slaget ved Mediolanum (i nærheten av dagens by Milano) av hæren til Gallienus som hadde marsjert fra Gallia, eller fra Balkan etter å ha tatt seg av frankerne.<ref name="Bray79" /> Dette slaget var avgjørende og alamannerne kom ikke til å forstyrre Romerriket igjen i løpet av de neste ti årene. Juthungerne greide å krysse [[Alpene]] med deres krigsbytte og fanger fra Italia.<ref name="Watson34" /><ref name="Potter256">Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 256</ref> En moderne historiker har foreslått at initiativet til senatet førte til sjalusi og mistenksomhet fra Gallienus, og bidro til at han stengte senatorer ute fra posisjoner som militære ledere.<ref>Duruy, Victor (1886): ''Empire History of the Roman Empire'', bind VI, del II, London, s. 418</ref>