Redigerer Franziskus Wolf (avsnitt)

===Biskop (Togoland) i utlendighet===
I 1914 eleverte Vatikanet misjonsområdet til [[apostolisk vikariat]], med sete i [[Lomé]]. Wolf ble den 16. mars 1914 utnevnt til dets første apostoliske vikar, og til [[titulærbiskop]] av Byblus. Den utpekte overhyrde dro så tilbake til Europa for å bli bispeviet; dette fant sted den 28. juni 1914 i [[Steyl]], i Nederland tett ved den tyske grense. Den hovedkonsekrerende var kardinal [[Felix von Hartmann]], som var erkebiskop av [[erkebispedømmet Köln]]; medkonsekrerende var biskopene [[Laurentius Schrijnen]] av [[Roermond]] og [[Theodor Kappenberg]] av [[Münster]]. 

Utbruddet av [[første verdenskrig|verdenskrigen]] og den fiendtlige okkupasjon av Togoland gjode at biskop Wolf ikke mer kunne vende tilbake til Afrika. Han forsøkte å lede sitt vikariat fra Europa, og betjente seg da i det meste av dein stedlige stedfortreder provikar Anton Witte, som imidlertid ikke var blitt bispeviet. Den tyske kolonien ble i 1916 oppdelt mellom Storbritannia og Frankrike; alle tyske geistlige ble erklært for krigsfanger og så utvist. Provikar Witte og en medbror ble den 10. januar 1918 de siste tyske misjonærer som forlot landet. 

Da [[Den hellige stol]] etter krigens avslutning erkjente at koloniene i overskuelig fremtid ikke ville tilfalle Tyskland igjen, overdro [[pave Benedikt XV]] den tyske togomisjon i 1921 til [[Société des missions africaines|Lyon-misjonærene]] (Société des missions africaines).<ref>Karl Müller: ''Geschichte der katholischen Kirche in Togo''. Kaldenkirchen 1958.</ref> Biskop Wolf fikk innvilget avskjed tidlig i januar 1921 og Den hellige stol utnevnte deretter den 11. januar 1921 den franske pater [[Jean-Marie Cesson]] til [[apostolisk administrator]] av Togo. Først den 20. mars 1923 ble Cesson utnevnt til apostolisk vikar av Togo, et embede han innehadde frem til sin død den 3. mars 1945.