Redigerer Frans Josef I av Østerrike-Ungarn (avsnitt)

=== Svekket maktstilling ===
Utad hadde Østerrike vist sin makt ved å gjenopprette forbundsdagen i Tyskland i 1850, pånøde Danmark ''Helstaten'' i 1852 og verge [[Montenegro]] mot tyrkerne, og under [[Krimkrigen]] 1853—56 syntes det også å holde avgjørelsen i sin hånd som megler mellom Russland og Vestmaktene. Men i virkeligheten hadde dets uklare holdning stilt det alene i Europa. Dette viste seg klart under krigen 1859, som Franz Joseph selv fremskyndet ved sitt hårdnakkede krav om Sardinias avvæpning. Etter [[slaget ved Solferino|nederlaget ved Solferino]], der han nær var blitt tatt til fange, traff han i [[Villafranca]] personlig avtale med [[Napoleon III]] om fred imot [[Lombardia]]s avståelse. Hans håp om å redde sine forbundsfellers herredømme i Midt-Italia strandet derimot på innbyggernes motstand. 

Nå fulgte en rekke år da det ene politiske forsøk fulgte etter det annet, men alle mislyktes. Først i 1859,grep man til materielle fremskritt (næringsfrihet, [[jøde]]nes likestilling), men folkestemningen ble like så lite forsonet ved det som ved amnestiet i 1857.<ref name="Salm 808" /> 
[[Fil:Franz Joseph 1865.jpg|miniatyr|Franz Joseph, 1865]]
Nå ble det gjort tilløp til en føderalistisk statsordning (''Oktoberdiplomet 1860) ''med gjenopprettelse av de enkelte lands historiske rettigheter, men skrittet ble ikke gjort fullt ut og vakte bare desto sterkere krav. Deretter ble i februar 1861 konngjort en konstitusjonell helstat med avgjort overvekt for tyskheten, men derimot reiste ungarerne en så hårdnakket motstand at til sist hele forfatningslivet stanset i 1865.<ref name="Salm 809">[https://runeberg.org/salmonsen/2/8/0848.html Salmonsen, s. 809]</ref> 

Ikke bedre gikk det utad. Forgjeves prøvde han at styrke sin stilling i Tyskland ved å knytte forbund med mellomstatene, og skjønt fyrstemøtet i Frankfurt i august 1863 syntes å love ham en fornyelse av den tyske keisermakt, var [[Preussen]]s motstand sterk nok til å gjøre det helt fruktesløst. 

Han lot seg deretter trekke med til krigen mot Danmark i 1864, men gavnet derved alene Preussen uten å oppnå varit forbund med denne gamle medbeiler. Møtet i Gastein i august 1865 med kong Vilhelm I avgjorde foreløpig tvisten om Elbhertugdømmenes fremtidige stilling, men den brøt snart ut igjen og førte i 1866 til en krig både med Preussen og Italia, fordi Franz Joseph hårdnakket hadde vegret seg fra å avstå Venezia, skjønt dets besittelse ikke lengre var holdbar. Krigen ble et enda større nederlag enn 1859 og medførte tapet både av Venezia og av stillingen i Tyskland.<ref name="Salm 809" />