Redigerer Francesco Colasuonno (avsnitt)

===Titulærerkebiskop===
Den 9. februar 1975 ble han bispeviet av [[Corrado Ursi]]. 

Han var apostolisk delegat i [[Mosambik]] [[1974]]&ndash;[[1981]], nuntius i [[Zimbabwe]] [[1981]]&ndash;[[1984]], [[pro-nuntius]] i [[Jugoslavia]] [[1985]]&ndash;[[1986]],  nuntius med særoppgaver og leder for Den hellige stols arbeidskontakter med den [[Polen|polske]] regjering [[1986]]&ndash;[[1990]], Pavestolens representant ovenfor [[Russland|Den russiske føderasjon]] [[1990]]&ndash;[[1991]]. 

Før og ved slutten av realsosialismen i Øst-Europa, var Colasuonno i tillegg til Polen også ansvarlig for for andre sosialistiske stater som [[Tsjekkoslovakia]], hvor den katolske kirke ble utsatt for alvorlige represalier og overvåking av sine prester. Likevel lyktes det å få kommunistene å til tillate de tre bispeordinasjonene den 11/12. juni 1988, som Colasuonno var hoved- eller medkonsekrator for: [[Jan Lebeda]], [[Antonín Liška]], [[Ján Sokol]]. I august og september 1989 ordinerte han også [[František Vaňák]], [[Josef Koukl]] og [[František Tondra]].

Han ordinerte også i eller for Øst-Europa biskopene [[Gheorghi Ivanov Jovcev]] (Bulgaria, juli 1988), [[Tadeusz Kondrusiewicz]] ([[Belarus]], oktober 1989), [[György-Miklós Jakubínyi]] (Romania, april 1990), [[Pál Reizer]] (Romania, mai 1990), [[John Bukovsky]] (Romania, oktober 1990), [[Jan Purwiński]] (Ukraina, mars 1991), [[Jan Pawel Lenga]] (Kasakhstan, mai 1991), [[Jānis Pujats]] (Latvia, juni 1991), [[Joseph Werth]] (Russland, juni 1991), [[Jānis Bulis]] (Latvia, juni 1991).

Da han ønsket å få kontakt med og en formening om katolikkenes nærvær i [[Vladivostok]], vandret han rundt i byen i sin [[soutane]] for gjåre seg synlig.<ref name=ind/>

Han var nuntius i [[Italia]] [[1994]]&ndash;[[1998]] (og [[San Marino]] fra [[1995]]).