Redigerer Fortelling (avsnitt)

==Fortellingen i dagens samfunn==

Filosofen [[Adorno]] forkynte i sin tid ''fortellingens død''. Etter [[dekonstruksjonismen]] og [[postmodernismen]] var det ikke plass til de store fortellingene lenger. Johan Fjord Jensens definisjoner kom som en reaksjon på denne påstanden. I [[Danmark]] i [[1982]] dukket det opp et ''Pædagogisk manifest'' der det ble fastsatt at ''Fortellingen er grunnlaget for all innsikt''. Å holde fortellingen i live kan dermed ses som en litteraturteoretisk reaksjon på Adornos uttalelse. 

Fortelling har fått langt mindre plass i vår tid i sin opprinnelige form. Film og fjernsyn er eksempler på nyvinninger som overtok mye av fortellerens rolle i et samfunn, og ikke minst har tilgang på muligheter for å nedtegne fortellinger gjort at behovet for fortellertalentet, evnen til både å huske og å formidle, til er et helt annet. I informasjonssamfunnet venter man ikke lenger på fremmedkaren som kommer til gards med sine fortellinger om hvordan den store verden henger sammen.

Som en motreaksjon til den teknologiske medieutviklingen har den muntlige fortellingen gjennomgått en renessanse de siste tiårene. På 70-tallet ble muntlig fortelling tatt i bruk i amerikanske bibliotek for å revitalisere formidling av litteratur. I [[Storbritannia]] ble fortellergruppen "The company of Storytellers" dannet i 1980,og gruppa inspirerte personer innen drama og teatermiljøene i Norge til å starte fortellerklubber og foreninger. Førsteamanuensis [[Marit Jerstad]] var drivkraften bak et eget studie i Fortellerkunst ved [[Høyskolen i Oslo]].<ref>''Innføringsbok i muntlig fortellerkunst'' (side 23-30) Universitetsforlaget, 2008 ISBN 978-82-15-01303-9</ref> For å skille en profesjonell utøver av fortellerkunst fra utøvere innenfor lignende felt, benyttes ofte benevnelsen sceneforteller.