Redigerer Føydalisme (avsnitt)

== Lensherrer, vasaller og len ==
[[Fil:WilliamI-lrg.jpg|thumb|[[Vilhelm I av England]], fyrsten som krigsherre.]]
[[Fil:Reichskrone.jpg|thumb|Det tysk-romerske rikes keiserkrone fra 1000-tallet som symbol på fyrstens makt.]]

Føydalismen sto fram som en løsning som betydde at maktstrukturen ble gjenoppbygget lagvis. Det avgjørende punkt var evnen til å gjøre krigstjeneste. Kunne man stille med [[våpen]] og utrustning ble man fritatt for å betale [[skatt]]. De færreste bønder kunne gjøre krigstjeneste og måtte da betale den lokale godseieren tiende mot til gjengjeld å kunne stå under hans beskyttelse og rettshåndhevelse. Godseieren kunne derimot stille med sin egen lille hæravdeling og slapp derfor å betale skatt til sin lensherre. 

Mot å stille tropper til rådighet, og sverge troskap til lensherren, fikk godseieren et stykke jord som len. Med jorden fulgte det bønder som kunne dyrke og skape et overskudd til godseieren. Dessuten fulgte plikten til rettshåndhevelse og administrasjon av lensherrens befalinger. På sin side måtte lensherren, det være greve eller hertug, sverge troskap til fyrsten og forplikte seg til å stille med sine egne og de underlagte godseieres soldater når det ble krevet. Belønningen var å motta grevskapet eller hertugdømmet som len fra fyrsten. Med det fulgte løftet om at fyrsten ville beskytte lensmannens landområde mot alle landets hærstyrker, og dessuten retten til å kreve inn skatt fra de underlegne og retten til å forvalte lenet.
På den måte løste man flere problemer samtidig:
# Skatteoppkrevingen skjedde lokalt og under lokal kontroll
# Alle områder av landet kunne forsvares ved hjelp av lensherrenes hærstyrker
# Lensområdene kunne forvaltes av lensherrene
# Rettshåndhevelsen kunne – for de fleste sakers vedkommende – skje lokalt

Før lensherren kunne tildele noen et len måtte undersåtten først bli lensherrens vasall. Det skjedde ved en formell og symbolsk seremoni som besto av to elementer: vasallens underkastelse under lensherren og vasallens troskapsed. Når seremonien var gjennomført sto lensherren og vasallen i forhold med gjensidige forpliktelser.

Fyrstens viktigste plikt var å skjenke vasallen et len med tilhørende inntekter. Dette var lensherrens viktigste grunn til å inngå et lensforhold, men han hadde også andre plikter overfor vasallen. En av dem var plikten til å vedlikeholde lenet og dessuten skulle lensherren forsvare lenet og vasallen mot ytre fiender.

Vasallen hadde på sin side også forpliktelser overfor lensherren. Den viktigste var å yte krigstjeneste, noe som betydde at han måtte stille med de folk og den utrustning som inntektene fra lenet kunne skaffe. Krigstjenesten var hovedgrunnen til at lensherren i det hele tatt inngikk lensforholdet, men vasallen skulle også være rådgiver overfor fyrsten i de spørsmål som angikk lensherrens landområder.

Føydalismen hadde lensforholdet som omdreiningspunkt. Det kom kun an på lensherrens rikdom om lenet skulle være på størrelse av et enkelt landbruk eller om det skulle bestå av svære arealer. Lenets størrelse ble avtalt etter meget skiftende målestokker, og forholdet var ikke begrenset til den verdslige del av samfunnet. Biskoper og abbeder kunne også fungere i rollen som lensherrer.