Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet ===
{{lytte
 | filnavn     = Anker-5387-10815.ogg
 | tittel        = «Alte Kameraden»
 | beskrivelse  = <small>«[[Alte Kameraden]]» fremført av Anker-Orchester (ca. 1905-1910), en av de mest populære tyske marsjer noensinne, men for en del utenfor Tyskland et symbol på landets militarisme</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk [[nasjonalisme]], fundert på [[rasisme]], som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.<ref>Evans 2015, s. 11</ref> Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: ''new imperialism'') eller høyimperialisme.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism|tittel=Imperialism|besøksdato=16. juli 2020|forfattere=Boris Barth|dato=4. mars 2015|forlag=International Encyclopedia of the First World War”|sitat=}}</ref><ref name="Hobson2015-258_259">Hobson 2015, s. 258–259, 312–315, 323, 461</ref> Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.<ref>Morrow jr., s. 411–412, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på [[sosialdarwinisme]].<ref name="Hobson2015-258_259"/><ref>Morrow jr., s. 405–406, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism «Imperialism»], fra ''International Encyclopedia of the First World War''</ref><ref name="Evans_2016_684"/><ref name="Hobson2015-259_260">Hobson 2015, s. 259–260, 315–316, 461</ref><ref name="Overy2021_4–5">Overy 2021, s. 4–5</ref> Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.<ref name="Evans_2016_684">Evans 2016, s. 684-685</ref><ref name="Hobson2015-259_260"/><ref name="Overy2021_4–5"/><ref>Strachan 2001, s. 9, 54-55, 68-69, 133-134, 136, 138-139, 149, 413, 1007</ref><ref>Howard 2002, s. 27</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Soldater: Beretninger om krig, drap og død|etternavn=Neitzel|fornavn=Sönke|etternavn2=Welzer|fornavn2=Harald|utgiver=Press|år=2012|isbn=978-82-7547-497-9|utgivelsessted=Oslo|side=56|sitat=Basert på sosialdarwinisme, rasisme og nasjonalisme formulerte den borgerlige høyresiden, i Tyskland som i mange andre land, en klart antikonservativ forestilling om en radikal kamp for tilværelsen mellom folkeslagene.}}</ref><ref>Overy 2024, s. 13</ref>

{{Sitat|Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende [[Raselære|rasen]]. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.|Den østerrikske fysikeren [[Lise Meitner]] i brev til den svenske fysikeren [[Eva von Bahr]], høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.<ref>s. 133-149, Hedqvist, H. (2012): Kärlek och Kärnfysik</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=Imperialisme og demokrati
|Den kraftige styrkelsen av [[imperialisme]]n (kjent som nyimperialismen) og [[militarisme]]n mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor [[Rolf Hobson]] nært knyttet til utstrakt [[demokrati]]sering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. [[Krimkrigen]], de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.<ref>Hobson 2015, s. 307, 324</ref>|align=right}}

Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra [[speiderbevegelsen]] i Storbritannia,<ref>Evans 2016, s. 683</ref> til [[wandervogel]] i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,<ref>Evans 2016, s. 624</ref> til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.<ref>Morrow jr., s. 408–409, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Hobson 2015, s. 316</ref>

{{Sitat|Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.|Professor [[Rolf Hobson]], s. 314 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

Under utenriksminister [[Bernhard von Bülow]] lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte ''[[Weltpolitik]]'' (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.<ref>Strachan 2001, s. 9–11</ref><ref>Howard 2002, s. 10</ref><ref>Hobson 2015, s. 298</ref> Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i [[Nordsjøen]], med base i [[Skottland]].<ref name=":14">Stevenson 2012, s. 19</ref> Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, [[Japan]] og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen.<ref name=":2" /><ref name=":14" /> Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.<ref>Howard 2002, s. 18</ref>

I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig<ref>Strachan 2013, s. 42</ref> Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet,<ref>Keegan 1998, s. 18-22</ref> maktbalansen ble militarisert.<ref>Hobson 2015, s. 306, 324–328</ref> Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske [[offiser]]er som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.<ref>Ferguson 1998, s. 96-100</ref><ref>Ferguson 2006, s. 105</ref><ref>Strachan 2001, s. 62–63</ref><ref>Hobson 2015, s. 282, 298–299, 323, 328</ref> Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.<ref>Keegan 1998, s. 10-12</ref> Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på [[obligasjon|statsobligasjoner]].<ref>Ferguson 2006, s. 80–86</ref>

{{Sitat|Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.|Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %,<ref name="Fromkin2004">Fromkin 2004, s. 94</ref> rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet.<ref>Hobson 2015, s. 328</ref> Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.<ref>Strachan 2014, s. 14</ref> Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.<ref>Strachan 2013, s. 12</ref>