Redigerer Evripides (avsnitt)

=== Tragedieforfatterne ===
Evripides deltok i dramatevlingen i byfestivalen [[Dionysia]] i 455 f.Kr. Det var året etter Aiskhylos' død, og det var ikke før i 441 f.Kr. at han vant en førstepris. Hans siste tevling i Athen var i 408 f.Kr. Tragediene ''[[Bakkantinnene]]'' og ''[[Ifigenia i Aulis]]'' ble begge framført posthumt i 405 f.Kr. og førsteprisen ble også gitt posthumt. Til sammen vant hans stykker førsteprisen kun fem ganger.

Hans skuespill og de til Aiskhylos og Sofokles indikerer en forskjell i synspunkter mellom de tre dramatikerne. Generasjonsforskjellen hadde antagelig en årsak i en annen tidsstrøm. I Evripides' tid hadde [[rasjonalisme]] og [[Sofistene|sofistikk]] alt lenge gjort seg gjeldende med sin [[dialektikk]], sin omvurderinger og sin nedriving av den gamle gudeverden som for Aiskhylos og Sofokles ennå var en levende virkelighet. Aiskhylos så tilbake til den arkaiske tid. Sofokles lå i overgangen mellom de to tidene, men man kan merke at han tok avstand fra de nye, radikale tankene og holdt fast ved de gamle verdiene. Evripides tilhører den nye tid, rasjonalist, dialektiker, eksperimenterende og problemdramatiker. Han tok også opp [[psykologi]]ske og sosiale spørsmål i sin dramatikk.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 331</ref> Da Evripides' drama er plassert i en bestemt tidsrekkefølge, viser de at hans synspunkter kan ha endret seg, noe som gir en «åndelig biografi» langs disse linjene:

* en tidlig periode innenfor høytragedien: ''Medeia'', [[Hippolytos (drama)|''Hippolytos'']]
* en patriotisk periode ved begynnelsen av [[Peloponneskrigen]]: ''Heraklidene'' («Herkules’ barn»), ''De bønnfallende'' («Hiketidene»)
* en midtre periode av nedtrykt skuffelse over krigens meningsløshet: ''Hekabe'', ''[[Trojanerinnene]]''
* en eskapistisk periode med fokus på romantisk intrige: ''Ion'', ''[[Ifigeneia i taurernes land]]'', ''Helena''
* en siste periode preget av tragisk fortvilelse: ''Orestes'', ''Fønikerinner'', ''[[Bakkantinnene]]''

Imidlertid, rundt 80 prosent av hans stykker har gått tapt og selv om de bevarte stykker ikke viser et fullstendig konsekvent framstilling av hans åndelige utvikling (eksempelvis er ''Ifigenia i Aulis'' datert sammen med det «fortvilte» dramaet ''Bakkantinnene'', likevel inneholder det elementer som ble typisk for [[den nye komedie]]).<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 318</ref> I ''Bakkantinnene'' gjeninnfører han koret og budbringerens tale i deres tradisjonelle rolle i den tragiske handlingsgangen, og stykket framstår som en kulminasjon av en regressiv eller arkaiserende tendens i hans senere verker (se kronologien nedenfor). Ettersom ''Bakkantinnene'' er skrevet i det mindre siviliserte Makedonia (sammenlignet med sivilisasjonen i Athen), synes det som om stykket dramatiserer en primitiv side av [[Gresk religion i antikken|gresk religion]], og en del moderne forskere har derfor tolket dette særskilte stykket biografisk som:

* en form for samtale på sotteseng, eller en frafall fra rasjonell ateisme;
* poetens forsøk på å verge seg mot anklager av [[kjetteri]] som fikk hans venn [[Sokrates]] henrettet;
* bevis på en nyorientering om at religion ikke kan bli analysert rasjonelt.<ref>Dodds, E.R. (1960): ''Euripides: Bacchae'', Oxford University Press, innledningen, s. XL</ref>
* dikterens fordypelse i de dramatiske muligheter i motsetningen mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, hva [[Friedrich Nietzsche|Nietzsche]] kalte ''det [[apollinsk]]e'' trekket i gresk vesen, trangen til klarhet, og det han kaller for ''det [[dionysisk]]e'', dragningen mot det dunkle, mystiske, og ekstatiske.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 340</ref>

I et av hans eldste bevarte tragedier, ''Medeia'', er det en tale som han synes å skrevet i forsvar for seg selv som et intellektuelt som går forut sin egen tid, skjønt han har lagt den i munnen på stykkets heltinne:<ref name="Denys L. Page 1976"/>

{{Sitat|''For bringer du en ny idé til dumme folk, er du for dem et gagnløst krek og langtfra klok. Og hvis du så i byen regnes for noe mer enn den som tror seg vis og klok, da er du alt :besværlig nok. Jeg deler denne skjebne selv, av at noen hatet meg for min visdoms skyld, til bry for andre. Nei, jeg er ikke overklok.'' — ''Medeia'', linjene 298-305<ref>Evripioes: ''Medeia, norsk oversettelse ved Egil Kraggerud, Oslo: Gyldendal, 1979, s. 25''</ref>}}