Redigerer Ernst Kaltenbrunner (avsnitt)

===Slutten av krigen===
Mot slutten av 1944 forsøkte han overta Himmlers rolle som megler overfor Røde Kors og etablere kontakt med de allierte via [[Allen Welsh Dulles|Allen Dulles]], sjef for [[Office of Strategic Services|OSS]] i Europa. Dette lykkes han ikke med.<ref name=":1" />

I februar 1945 innledet den svenske grev [[Folke Bernadotte]] forhandlinger om å gi Røde Kors tilgang til konsentrasjonsleirene og evakuering av fanger. Forhandlingene begynte med samtaler med [[Walter Schellenberg]] og Kaltenbrunner før han fikk snakke direkte med Himmler.<ref>Toland, J. (2014). ''The Last 100 Days: The Tumultuous and Controversial Story of the Final Days of World War II in Europe.'' Random House.</ref> Bernadotte beskrev Kaltenbrunner som kjølig, høflig og nysgjerrig. Schellenberg fortalte Bernadotte at Kaltenbrunner hatet ham. Ifølge Bernadotte forsøkt Kaltenbrunner å velte avtalen han inngikk med Himmler og sa i møte med Bernadotte tidlig i mars at han ville forsøke å stanse prosjektet. Ifølge Bernadotte hadde Kaltenbrunner stor innflytelse på Hitler de siste månedene av krigen, blant annet gjennom sitt vennskap med [[Hermann Fegelein]], [[Eva Braun]]s svoger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bernadotte, Folke | utgivelsesår = 1945 | tittel = Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007012501064 | side = }}</ref>

Bernadotte inngikk en avtale med Himmler om at danske og norske [[konsentrasjonsleir]]-fanger skulle samles i leiren [[Neuengamme]] ved [[Hamburg]], og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general [[Eisenhower]] gjennom svenskene, for å inngå en separat [[våpenhvile]] i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på [[Sovjetunionen]]. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot [[Hitler]], samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk [[Røde Kors]] kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren [[Theresienstadt]]. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske [[utenriksminister]]en [[Joachim von Ribbentrop]] hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i [[Skåne]], kjent som [[de hvite bussene]]. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med [[tog]], via leirene [[Buchenwald]] og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som [[sabotasje|saboterte]] Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.<ref>Øystein Franck-Nielsen: ''Fanget'' (s. 166-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6</ref>

Kaltenbrunner hadde ved feriestedet [[Altaussee]] i Østerrike anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom dit med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham og ba ham forlate Altaussee.<ref name="Poliakov" /><ref name="Arendt" /> Ifølge Bettina Stangneth forsøkte å Kaltenbrunner å distansere seg fra Eichmann og håpet at Eichmann ville falle i kamp et sted i alpene.<ref>Stangneth, B. (2014). ''Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer.'' Vintage.</ref> Etter krigen bodde Eichmanns kone i Bad Aussee, [[Steiermark]], og Kaltenbrunners kone bodde like ved.{{Sfn|Reynolds|1961|p=18, 39}}