Redigerer Epikur (avsnitt)

=== Begynnelsen på vitenskap og etikk ===
Epikur er en nøkkelfigur i utviklingen av [[vitenskap]] og [[Vitenskapelig metode|den vitenskapelige metode]] ettersom han insisterte på at ingenting kan bli trodd på, unntatt om det hadde blitt testet gjennom direkte observasjon og [[Logikk|logisk]] [[Deduksjon (filosofi)|deduksjon]]. Mange av hans ideer om [[natur]]en og [[fysikk]]en gikk forut betydelige vitenskapelige konsept i vår tid. Han var en nøkkelfigur i ''[[aksetiden]]'', perioden mellom 700 f.Kr. og fram til 200 f.Kr., hvor mange tilsvarende revolusjonær tenkning oppsto i [[Kina]], [[India]], [[Iran]], [[Midtøsten]] og i [[antikkens Hellas]]. Hans uttalelse i [[Den gyldne regel|''Etikkens gjensidighet'']] som grunnlaget for [[etikk]]en er det tidligste i antikkens Hellas, og han skilte seg fra den nyttemoral (''[[Utilitarisme]]'') som ble formulert av [[John Stuart Mill]] ved å legge vekt på å minimalisere skade på en selv og på andre som en veg til å maksimere lykke.

Epikurs lære representerte en avskjed fra andre viktige greske tenkere i hans periode, og tidligere filosofer, men var uansett grunnlagt på mange av de samme prinsippene som [[Demokrit]]. Som Demokrit var han [[Atomisme|atomist]], mente at de grunnleggende bestanddelene i verden var usynlige svært små biter av materie ([[atom]]er, fra gresk ''atomos'', «udelbar») som fløy gjennom tomrom (''kenos''). Alt som skjer er resultatet av atomene som kolliderer, sendt videre og ble sammenfiltret med hverandre, uten noen plan eller hensikt for deres bevegelser. (Sammenlign med dagens studie av [[partikkelfysikk]]). Hans teori skiller seg fra den tidligere atomismen til Demokrit ved at han innrømmet at atomene ikke alltid fulgte rette linjer, men at deres retningsbevegelser kan ha utvist en avvikelse/bøyning (''clinamen''). Det tillot ham å unngå den [[determinisme]] som lå underforstått i tidligere atomisme og bekrefte [[fri vilje]].<ref>Det eneste fragment på gresk om denne sentrale forestillingen er fra Oenoanda-inskripsjonen (fragment 54 i Smiths utgave). Den best kjente referansen er Lucretius' ''On the nature of things'' (''Om tingens vesen''), 2.216-224, 284-293.</ref> (Sammenlign med dagens teori om [[kvantefysikk]], som postulerer en ikkedeterministisk tilfeldig bevegelse for fundamentale partikler.)

Epikur lot jevnlig kvinner og slaver få adgang til skolen hans. Han var en av de første grekerne som brøt fri fra frykten for gudene og tradisjonen med gudedyrkelse som var vanlig på denne tiden, selv om han innrømmet at religiøse aktiviteter var nyttig som en måte å betrakte gudene og bruke dem som eksempler på et behagelig liv. Epikur deltok i aktivitetene til den tradisjonelle [[Gresk mytologi|greske religionen]], men lærte at man skulle unngå å ha falske meninger om gudene. Gudene var udødelige og hellige, og mennesket som strebet etter kvaliteter som var fremmed for udødelighet og hellighet, var i henhold til ham ugudelige. Ifølge hans lære straffet ikke gudene de slemme, og belønnet heller ikke de snille – også på disse punktene brøt Epikur med gjengse oppfatninger. Epikur avviste kategorisk at gudene på noen som helst måte involverte seg i menneskenes gjøren og laden. I et brev til [[Herodot]] skrev han at  at gudene heller ikke hadde noe å gjøre med naturfenomener; hans argument var at de umulig kunne ha noe å gjøre med hendelser i naturen, ettersom gudene var perfekte – og naturen i sitt vesen var uperfekt. I et brev til [[Menoeceos]] skrev Epikur:<blockquote>«Det er ikke mennesket som benekter gudene, som blir dyrket av de mange, som er ugudelig, men han som hefter seg til gudene i hva de mange tror om dem.»<ref>Brev fra Epikur til Menoeceos; se Diogenes Laertios ''de clarorum philosophorum vitis, dogmatibus et apophthegmatibus libri decem'' (X, 123)</ref></blockquote>