Redigerer Engelsk renessanseteater (avsnitt)

== Forfattere ==

[[Fil:Hw-shakespeare.jpg|thumb|[[William Shakespeare]] ([[1564]]&ndash;[[1616]])]]

Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 stykker.

[[Dramatiker]]ne, ingen kvinner var profesjonelle dramatikere i denne epoken<ref>Noen få aristokratiske kvinner var engasjert i lesedramaer eller dramatiske oversettelser. Chambers, Vol. 3, lister Elizabeth, Lady Cary; Mary Herbert, hertuginne av Pembroke; Jane, Lady Lumley; og Elizabeth Tudor.</ref>, var stort sett fra beskjedne kår og hadde kjempet seg fram ved hjelp av egne midler. Noen få hadde utdannelse fra enten Oxford eller Cambridge, men det var ikke mange. Selv om William Shakespeare og Ben Jonson var skuespillere, synes det ikke som om det var vanlig, og ingen betydelig forfatter som var aktiv etter år 1600 er kjent for å ha kombinert dette med å arbeide som skuespiller.

Ikke alle dramatikerne passer til det moderne bildet av en poet eller en intellektuell. Christopher Marlowe ble drept i det som tilsynelatende var et slagsmål på et vertshus, mens Ben Jonson drepte en skuespiller i en duell. Flere andre var sannsynligvis soldater.

Dramatikere ble vanligvis betalt en fast sum i løpet av skriveprosessen, og om deres skuespill ble akseptert kunne de også få betaling for hver daglige forestilling. De hadde derimot ikke noen eierskap til de skuespill de skrev. Straks et skuespill ble solgt til et teaterselskap eide selskapet det, og forfatteren hadde ingen kontroll over rollebesetning, framførelse, endringer og revisjoner av teksten, eller utgivelse av stykket.

[[Fil:Benjamin Jonson by Abraham van Blyenberch.jpg|thumb|left|[[Ben Jonson]] ([[1572]]&ndash;[[1637]])]]

Dramatikernes profesjon var utfordrende og langt fra lukrativ.<ref>Halliday, sidene 374-375.</ref> Nedtegnelser i [[Philip Henslowe]]s ''Diary'' (''Dagbok'') viser at i årene rundt 1600 ble han betalt så lite som £6 eller £7 for hvert stykke. Dette var sannsynligvis nederst på lønnsskalaen, skjønt selv de beste forfatterne kunne ikke kreve stort mer. En forfatter som arbeidet alene kunne vanligvis skrive to skuespill i løpet av et år. På 1630-tallet signerte [[Richard Brome]] en kontrakt med Salisbury Court Theatre om å produsere tre skuespill i året, men han klarte ikke arbeidsbyrden.

Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller, og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. Ben Jonson fikk suksess som leverandør av hoffmaskerader og var talentfull i å skaffe seg økonomisk beskyttelse fra adelen, noe som var en viktig del av det sosiale og økonomiske livet i denne epoken. De forfattere som kun skrev uten annen inntekt hadde det langt trangere. Biografiene om de tidligste forfatterne, som [[George Peele]] og [[Robert Green (dramatiker)|Robert Green]], og senere [[Philip Massinger]], er preget av økonomisk usikkerhet, kamp for tilværelsen og fattigdom.

[[Fil:Christopher Marlowe.jpg|thumb|[[Christopher Marlowe]] ([[1564]]&ndash;[[1593]])]]

Dramatikere forholdt seg til sine naturlige begrensninger i produktiviteten ved å slå seg sammen i grupper på to, tre, fire og til og med fem forfattere, for å skrive teksten til et skuespill. Hovedmengden av de stykker som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere, og de som skrev alene og unngikk samarbeid, som Jonson og Shakespeare, var unntaket fra denne regelen. Ved å dele på arbeidsmengden ble også inntekten delt, men ordningen synes å ha fungert godt nok til at den var verd å gjennomføre. Av de mer enn 70 skuespill som er tilskrevet [[Thomas Dekker]], er bortimot 50 av dem gjort i samarbeid med andre. I et enkelt år, 1598, skrev Dekker på 16 skuespill i samarbeid med andre for impresario Philip Henslowe, noe sa ga ham en inntekt på £30, eller litt mindre enn 12 shilling i uka, løst regnet det dobbelte av det en gjennomsnittlig forfatter tjente.<ref>Gurr, ''Shakespearean Stage'', side 72.</ref>

Ved slutten av sin karriere hadde [[Thomas Heywood]] i et kjent sitat hevdet å ha hatt «en hel hånd, eller i det minste en langfinger» i forfatterskapet til rundt 220 skuespill. En forfatter som skrev alene ville vanligvis ha trengt måneder på å skrive ett skuespill, skjønt det ble sagt at Jonson brukte fire uker på å skrive ''[[Volpone]]''. Henslowes ''Diary'' tyder på at det var behov for en gruppe på fire eller fem forfattere for å skrive et stykke på under to uker. Riktignok viser ''Diary'' at forfattergruppen til Henslowe, [[Anthony Munday]], [[Robert Wilson (dramatiker)|Robert Wilson]], [[Richard Hathwaye]], [[Henry Chettle]] og andre, også den unge [[John Webster]], at selv om de begynte på et prosjekt og aksepterte forskudd for det, klarte de likevel ikke å produsere et resultat. Moderne forståelse av samarbeid i denne epoken er tendensiøs fordi fiaskoer har vanligvis forsvunnet uten et spor, med ett større unntak fra regelen, det uferdige teaterstykket ''[[Sir Thomas More (skuespill)|Sir Thomas More]]''.<ref>Halliday, sidene 108-109, 374-375, 456-457.</ref>