Redigerer Embetsmann (avsnitt)

=== Historikk ===
På 1620-tallet fastslo [[Christian 4.]] at både geistlige og juridiske embetsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgå en faglig utdannelse ved [[Københavns universitet]]. Dermed fikk man en egen embetsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embetsmenn.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5</ref>   

Tradisjonelt var embetsmenn i Norge [[prest]]er og [[offiser]]er. embetsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embetsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra [[1814]] til [[parlamentarisme]]n ble innført i [[1884]], hadde embetsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. På [[Stortinget]] utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og [[stortingspresident]]er og [[statsråd]]er kom oftest fra embetsstanden, enda de i første halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. Bøndene stemte i stor grad embetsmenn inn på Stortinget og gjorde lite av seg politisk før etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bøndene. [[Borgerskap]]et var stilt helt i skyggen etter raset av [[konkurs]]er etter [[napoleonskrigen]]e. Som tegn på sin embetsstilling bar både militære og sivile embetsmenn [[uniform]]. [[husmann|Husmenn]] og arbeidsfolk tjente høyst 50 [[spesidaler]] i året, mens en embetsmanns årslønn kunne være fra 500 til over 3.000 spesidaler i året. Få andre grupper hadde råd til å koste universitetsutdannelse eller [[krigsskole]] på barna sine. Dermed ble embetsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren [[Jens Arup Seip]] har døpt epoken «[[embetsmannsstaten]]» og sagt at «''de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.''».<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 187), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5</ref> Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter [[1905]]. 

Ved stortingsvalget i 1833 fikk bøndene inn 43 representanter og embetsmennene bare 33. Også ved neste valg satt bøndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. Særlig var de opprørt over embetsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte på minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt å avskaffe statsskatt på jord. Først i 1892 ble jordskatten gjeninnført. I 1837 ble [[formannskapslovene]] vedtatt i strid med embetsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og så resultatet av lokalt selvstyre.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 188)</ref>

Under utformingen av [[Eidsvollsgrunnloven]] sikret embetsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra [[konge]]ns side, slik det kunne forekomme under [[enevelde|eneveldets tid]]. embetsmennene ønsket å kunne utføre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embetsmenn utnevnes av [[Kongen i statsråd]], og avskjedigelse kan kun skje etter dom. 

[[Professor]]ene ved universitetene var embetsmenn fra [[1813]] til [[1989]], slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd. 

Frem til [[1878]] var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i [[1897]] ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens [[husmenn]], [[innerst]]er og løsarbeidere satt på [[galleri]]et; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.<ref>Helge Ytrehus: «Kunnskap gir makt» i ''Norsk kulturhistorie'' bind 4 (s. 194), Oslo 1984, ISBN 82-03-11210-2</ref>