Redigerer Elsker (avsnitt)

==Elskerinner i historien==
De best kjente elskerinnene (og elskerne) i historien er de som har vært involvert med kongelige fra forskjellige, europeiske kongehus, f.eks [[Nell Gwynne]] fra [[England]], [[Madame de Pompadour]] fra [[Frankrike]] og [[Sophie Amalie Moth]] fra [[Danmark]]. Det å holde elskerinner var ikke vanlig bare blant kongelige og adel, men var utbredt også videre nedover på den sosiale rangstigen. Alle som hadde råd til å «holde» en elskerinne kunne finne seg en (eller flere), uavhengig av sosial status. En rik kjøpmann eller en ung adelsmann kunne ha en elskerinne. Elskerinnen var typisk en yngre kvinne som, om hun var «heldig», kunne ende med å bli gift med sin elsker eller en annen mann med høyere sosial rang enn hun selv hadde i utgangspunktet. 

Ved de europeiske hoffene, kanskje spesielt i [[Versailles]] og [[Whitehall]] på 1600- og 1700-tallet, fikk ofte elskerinner stor makt og innflytelse. En konge kunne ha mange elskerinner, men ha én som sin favoritt eller offisiell elskerinne (på fransk «maîtresse en titre»), som tilfellet etter sigende var med [[Ludvig XV]] og Mme de Pompadour. Det er antatt at både [[Ludvig XV]] og [[Charles II]] var under sterk påvirkning av sine elskerinner og disse forholdene var alment kjente «hemmeligheter».
I Danmark-Norge hadde minst tre konger ni barn med sine elskerinner, det var minst fem av dem, og etterkommerne av disse tre fikk alle etternavnet [[Gyldenløve]], et navn som ikke på noen måte signaliserer skam, fordekthet eller [[utenomekteskapelige barn|uekthet]] – snarere det motsatte.

Blant maktmennesker som ikke var konger eller kjøpmenn og som holdt elskerinner er også pave [[Alexander VI]]. Han er bare ett eksempel på en [[pave]] som levde i strid med [[den katolske kirken]]s krav om og forpliktelse til [[sølibat]]. Han fikk tre sønner og en datter med en av sine mange elskerinner, Vannozza dei Cattani, og tre andre barn, to sønner og en datter, hvis mødre er ukjente.
 
På [[1800-tallet]] utviklet [[moral]]en seg i puritansk retning og man holdt ikke elskerinner like åpenlyst som før. Samtidig som den offentlige moralen ble strengere, ble, som alltid, ønsket om det stikk motsatte forsterket både hos menn og kvinner. Når en mann av overklassen giftet seg med en kvinne av samme byrd, slik normen var, hadde hun sannsynligvis fått en streng oppdragelse som også innebar viten om at [[samleie]] kun skjedde for å skape en ny generasjon, ikke for fornøyelse, forlystelse, glede og rekreasjon. Mange ektemenn valgte derfor å gå til en elskerinne om de ønsket kvinnelig selskap som ikke var så snerpet.