Redigerer Ekteskap (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Shinto married couple.jpg|thumb|left|Et [[japan]]sk brudepar i tradisjonelle drakter under en [[shinto]]istisk [[bryllup]]sseremoni.]]
Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom [[mann]] og [[kvinne]], orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, ikke minst ved fødsel og [[barneoppdragelse]].

Noen steder har man praktisert [[polygami]]. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner ([[polygyni]]). At en kone har flere menn ([[polyandri]]) er mye mer sjeldent, men forekommer i [[Asia]] og hos noen [[inuitter]]. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle.

Gruppeekteskap har som samlivsform forekommet i flere historiske [[utopi]]ske og motkulturelle samfunn.<ref>{{Kilde www|url = http://www.ushistory.org/us/26b.asp|tittel = Experiments with Utopia|besøksdato = 30. mars 2015|forfattere = ushistory.org|dato = |forlag = }}</ref> I vestlige land kan det sies at «seriemonogami» er utbredt: Folk har bare én partner om gangen, men flere etter hverandre.

I mange samfunn har det vært vanlig å inngå ekteskap som en [[allianse]] mellom to slekter eller to stammer. Ekteskap kunne tjene til å bevare eiendommer i slekten, eller få slått sammen to gårder, styrke politiske allianser eller utvide [[dynasti|kongehus]]. Derfor benyttet man seg av arrangerte ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal gifte seg, har fått godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. Men [[tvangsekteskap]] forekommer og er derfor blitt forbudt etter [[norsk lov]].<ref>[https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47/KAPITTEL_1-4#%C2%A723 Ekteskapslovens § 23]</ref>

Mye av ekteskapets stabilitet har basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt, samt mannens fysiske overlegenhet over kvinnen, da [[normer]] og lovverk ikke beskyttet kvinner like godt som i dag, eller til og med diskriminerte kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på [[1900-tallet]] ble vanlig at kvinner fikk [[stemmerett]] og bedre utsikter til en arbeidsinntakt som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på romantisk [[kjærlighet]] enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i forbindelse med [[Feminisme|kvinnefrigjøring]]. Det er også blitt vanligere å leve «papirløst» i [[samboerskap]].
[[Fil:Bride and Groom Beach (14662116395).png|miniatyr|Brudebilde på stranden.]]
Opprinnelig var et ekteskap en avtale mellom [[ætt]]er. I [[middelalderen]] ble det et [[religion|religiøst]] [[sakrament]], men også en nødvendighet hvis partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren [[jus|juridisk]] [[kontrakt]], som under [[romerretten]]. Etter [[Tolvtavleloven]] var kvinnen sin manns eiendom. Hennes far solgte henne til ektemannen, og hvis ikke noe salg ble gjennomført, ble hun - etter loven om [[løsøre]] - etter et års forløp sin manns eiendom ved [[hevd]]. Dermed kunne ikke romerske kvinner råde over noen eiendom selv, og ved [[skilsmisse]] var de ille ute. Dette problemet løste romerske jurister ved å anbefale gifte kvinner å være hjemmefra tre dager i strekk hvert år. Da ble det ikke opparbeidet hevd, og dermed kunne kvinnen selv styre sin formue og eiendom.<ref>[[Hartvig Frisch]]: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 96), Gyldendal norsk forlag, 1963</ref>

Rundt 1140 kom [[Den katolske kirke|kirke]]ns lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved [[samleie]]t eller ved partenes samtykke? Det var [[pave]] [[Aleksander III (pave)|Aleksander III]] (1159–81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge [[Paulus]] i [[Efeserbrevet]] 5,23-24 er ekteskapet et bilde på forholdet mellom [[Kristus]] og kirken, med kvinnen helt underordnet mannen: «''For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.''»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/EPH/EPH.5 Efeserbrevet, 5,23-24, ''nettbibelen.no]</ref> - og derved et [[sakrament]] og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller [[impotens]]. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær, var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i [[Bergen]] ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart.
[[Fil:Brudeferden.jpg|thumb|''[[Brudeferden i Hardanger]].]]
Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende [[bryllup]] ble ekteskapet lovlig og sikret eventuelle barn full [[arverett]].<ref>''Grunntrekk i norsk historie'' (s. 56), Universitetsforlaget, Oslo 1991, ISBN 82-00-21273-4</ref> I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i [[1589]], altså lenge etter [[reformasjonen]].<ref>[[Sverre Bagge]] (2005): ''Mennesket i middelalderens Norge'', Aschehoug & Co, ISBN 82-03-23282-5, s. 100</ref> Men frem til [[1215]] hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne lovlige partnere. Kirkens regler gjorde det til [[incest]] å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i [[Roma|romersk]] regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter [[germaner|germansk]] regning.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'', s. 121-22</ref>

Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med [[nattefrieri]], der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i [[Hallingdal]], [[Rendalen]] og [[Ringerike]] [[gravid]]e eller hadde født barn.<ref>[[Bjørn Bandlien]] i «Sterke kvinner og impotente menn», ''[[Bergens Tidende]]'' 11. november 2006</ref>

I [[middelalderen]] fikk [[adel]]en behov for et troverdig system for å holde orden på [[arv]]erekker, noe bare kirkelig vielse kunne tilby. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble derfor flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overtatt [[jurisdiksjon]]en over ekteskapet, og dagens kirkelige vigsel er en videreføring av dette.<ref>[https://web.archive.org/web/20071008062803/http://www.apollon.uio.no/vis/art/2007_3/Artikler/ekteskap_partnerskap Harald Aas: «Ekteskapet uten teologisk forankring»], ''Apollon'' 3. oktober 2007</ref>