Redigerer Einar Gerhardsens første regjering (avsnitt)

== Valget av statsråder ==

=== Fra Arbeiderpartiet ===

Arbeiderpartiet fikk – utenom statsministeren – fem statsråder i samlingsregjeringen. Disse fem var utpekt til å sitte også i den påtenkte regjeringen til Paal Berg. Gerhardsen foreslo overfor sentralstyret at partiet skulle kreve uspesifiserte ministerposter for [[Trygve Lie]], [[Oscar Torp]] og [[Lars Evensen]], pluss at [[Kaare Fostervoll]] skulle få Kirke- og undervisningsdepartementet og [[Sven Oftedal]] Sosialdepartementet. Dette sluttet sentralstyret seg til, og Gerhardsen hadde rimeligvis ikke vansker med å oppfylle sitt eget krav, da det ble han selv som skulle danne regjering.

Valget av Lie og Torp var noe omstridt og møtte kritikk særlig fra Høyres formann, stortingspresident Hambro. De to hadde begge sittet i Nygaardsvold-regjeringen, og de skulle dermed granskes i forbindelse med hendelsene i 1940. Forslaget var imidlertid akseptert og støttet av Paal Berg – og faktisk ikke minst av kong Håkon, som hadde gitt uttrykk for at kontinuitet var viktig. Berg spurte imidlertid først general [[Otto Ruge]] om å ta posten som forsvarsminister, men denne anbefalte også Torp.

Gerhardsen ønsket for øvrig selv ikke å bli med i en eventuell Berg-regjering. Han var blitt tilbudt sosialministerposten, men gav uttrykk for at han ville foretrekke å fortsette som [[ordfører]] i Oslo. En annen grunn til dette var trolig at Gerhardsen ønsket å benytte tida fram til stortingsvalget til å bygge opp partiets og egen posisjon.

=== Fra andre partier ===

I samlingsregjeringen var Arbeiderpartiet den klart sterke part. Dette framgår av antallet statsråder<ref>Den endelige samlingsregjeringen opererte – i forhold til Paal Bergs forsøk – med en ekstra statsråd til venstresida. Gerhardsen mente nemlig at med en sosialistisk statsminister måtte det følge et sosialistisk flertall.</ref>, men også av hvordan disse ble valgt. Under Paal Bergs sonderinger hadde Gerhardsen altså stilt som klart krav at Arbeiderpartiet selv skulle utpeke sine ministrer. På den andre siden: Når det endte med at Gerhardsen ble statsminister, gav han ikke de øvrige partiene en tilsvarende innflytelse. Høyre-formannen Hambro karakteriserte prosedyren slik: «Han plukket ut et par av sine bekjente som ikke tilhørte Arbeiderpartiet og som aldri hadde hatt noen befatning med politikk, fikk dem utnevnt til statsråder og kalte konglomeratet en "Samlingsregjering".»<ref>Sitert hos [[John Lyng]]: ''Brytningsår. Erindringer 1923–1953'', Cappelen, Oslo 1972, side 115.</ref>

Høyre ble sagt å ha fått tre statsråder: justisminister [[Johan Cappelen]], forsyningsminister [[Egil Offenberg]] og skipsfartsminister [[Tor Skjønsberg]]. Bare Offenberg var medlem av Høyre, og ingen av de tre hadde rikspolitisk erfaring. Skjønsberg stilte imidlertid sterkt som en av Hjemmefrontens sentrale ledere. Hambro spilte inn andre navn, og han forespurte, etter avtale med Gerhardsen, [[Christian Haaland]] om å bli skipsfartsminister, men ble likevel omgått. Høyre valgte likevel å godta utnevnelsene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hambro, Johan|år=1984|tittel=C.J. Hambro: Liv og drøm|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|isbn=82-03-11347-8|side=279}}</ref>

En annen sentral motstandsmann, [[Ole Rømer Aagaard Sandberg (1900–1985)|Ole Rømer Sandberg]], ble foreslått som representant for Bondepartiet. Han var medlem av [[Norsk Bondelag]], men ikke partiet. I stedet ble [[Einar Frogner]] valgt. Han hadde vært aktiv i motstandsarbeidet i Hedmark og ble partiets leder noen år senere. I 1945 hadde han imidlertid ingen rikspolitisk erfaring. 

Gerhardsen hadde også kontakt med [[Nils Lavik]], lederen i [[Kristelig Folkeparti]]. Spørsmålet var om døveprest [[Conrad Bonnevie-Svendsen]] kunne representere KrF. Lavik svarte imidlertid at Bonnevie-Svendsen var ukjent politisk for dem, og at partiet ellers ikke ønsket å delta i en regjering der det ikke hadde innflytelse på program eller sammensetning. Bonnevie-Svendsen representerte nok heller [[Hjemmefronten]]; han hadde representert [[Den norske kirke]] i hjemmefrontens ledelse. Henvendelsen til Lavik kom på et tidspunkt da regjeringens sammensetning var bestemt.

Den ene Venstre-statsråden, [[Hans Gabrielsen]], var også et nokså ubeskrevet partipolitisk kort. Han hadde tilbrakt tida fra 1928 til 1941 som [[fylkesmann]] i Finnmark. Imidlertid ble den sentrale posten som finansminister besatt av en venstremann, [[Gunnar Jahn]], som hadde styrt samme departement i [[Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering]]. I 1945 var Jahns posisjon i Hjemmefrontens ledelse trolig like viktig for valget som partitilhørigheten.

[[Norges kommunistiske parti]] var ikke representert på Stortinget fra 1937, men vant stor respekt under krigen og kom inn med 11 mandater ved [[stortingsvalget 1945|valget høsten 1945]]. Slik sett kan en si at Gerhardsen kjente stemningen i folket da partiet fikk to statsråder i samlingsregjeringen. Det var første (og hittil eneste) gang partiet hadde slike posisjoner. NKPs partisekretær [[Peder Furubotn]] leverte en liste med aktuelle kandidater, og Gerhardsen valgte [[Johan Strand Johansen]] og [[Kirsten Hansteen]] fra denne. Gerhardsen kjente Johansen fra fangeoppholdet i [[Sachsenhausen]] og hadde stor respekt for ham. Hansteen var ingen prominent politiker, men hun hadde vært aktiv i motstandsarbeidet og hadde i tillegg stor symbolverdi som enke etter den henrettede LO-advokaten [[Viggo Hansteen]].

=== Statsrådenes bakgrunn ===
[[File:Kirsten Hansteen (cropped).jpg|thumb|[[Kirsten Hansteen]] ble Norges første kvinnelige regjeringsmedlem.]]
Av regjeringens femten medlemmer var sju stykker født i og hadde hatt det meste av sitt virke i området Oslo/Akershus/Østfold. Cappelen og Johansen var trøndere. Det samme var for så vidt Jahn, men han hadde tilbrakt mange tiår i hovedstaden da han trådte inn i regjeringen. Fostervoll var fra Kristiansund, Oftedal fra Stavanger og Frogner fra Hedmark. Gabrielsen var fra Oslo, men hadde hatt det meste av sin yrkeskarriere i Finnmark. Motsatt var Hansteen født i Lyngen, men hun hadde bodd i Oslo fra hun var fem år gammel.

Hansteen var regjeringens eneste kvinne, den første norske kvinne i en statsrådspost. Etter dette var det alltid et kvinnelig medlem av Kongens råd<ref>Kong Håkon hadde rådet Gerhardsen til å ha en kvinnelig statsråd – og til å ta med kommunistene i regjeringen; to forhold som begge ble imøtekommet ved Kirsten Hansteen.</ref>, men det skulle ta tjue år ([[Per Bortens regjering]]) før antallet økte til to.

Av Arbeiderpartiets statsråder hadde Lie, Fostervoll og Oftedal akademisk utdanning. Torp og Gerhardsen hadde lite skolegang og lengre karrierer i Arbeiderpartiet, mens Evensen kom fra LO. Av de øvrige ministrene hadde alle unntatt tre høyere utdanning. (Johansen var journalist fra NKP-pressen, Offenberg var direktør med merkantil utdanning og Frogner var gårdbruker.)

Bortsett fra Lie, Torp og Jahn, som hadde vært med i tidligere regjeringer, var det ingen som hadde tidligere erfaring med politikk på parlamentarisk nivå.

Ellers er det mest åpenbare fellestrekket at alle de tretten som ikke hadde vært med i eksilregjeringen, hadde hatt nokså framtredende posisjoner i motstandsarbeidet under krigen eller vært i lang tids krigsfangenskap.