Redigerer Edmund Jernside (avsnitt)

=== Edmunds ekteskap ===
Sommeren 1015 ble det samlet et stort witenagemot i Oxford. Blant deltakerne var brødrene Sigeferth og Morcar (eller Mokare), av anglo-norrøn opprinelse, sønn av Arngrim, og ledende thegner i nordlige [[Danelagen]].<ref>''Den angelsaksiske krønike'' beskrev dem som fremste thegner tilhørende de sju borougher; denne betegnelse opptrer ikke igjen: den inkluderer opplaget de fem norrøne boroughene Lincoln, Stamford, Leicester, Nottingham, og Derby, og de to gjenværende er da kanskje besittelsene til Sigeferth og Morcar; jf. Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 388, note 2</ref> Deres sårbare punkt var at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013.<ref name="Skaaning_20">Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 20</ref> De to brødrene ble invitert til å bo hos Eadric Streona, Æthelreds svigersønn, og da de kom inn i hans stue ble de myrdet. Brødrenes menn ville ehvne dem, men måtte flykte for Eadrics menn. De søkte tilflukt i domkirkens tårn, og tårnet ble brent for å drepe dem, i henhold til William av Malmesbury.<ref>Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 20-21</ref> Dette skjedde tilsynelatende på ordre av Æthelred som lot deres eiendeler og besittelser beslaglegges og arresterte Sigeferths unge enke Ældgyth (navnet er også oversatt til Edith) og førte henne til [[Malmesbury Abbey]] i Wiltshire hvor han hadde residens. Motivet for forbrytelsen er ukjent,<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 388</ref> men bortsett fra politiske faktorer, som at Æthelred ryddet av veien forræderi, kan økonomiske som å ta kontroll over deres besittelser i Danelagen hadde vært en faktor.<ref name="Skaaning_21">Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 21</ref>

Forbrytelsen lot seg ikke dysse ned, og kun en valgte å sette seg opp mot kongen, og det var kongens sønn. Noen uker senere kom Edmund til Malmesbury, en ung mann på rundt 24-25 år. Han forlangte å se Ældgyth, og må både fått medynk og personlig interesse for henne, såpass at han var villig til å trosse sin far og med store protester tok henne ut av fangehullet. Rett etter giftet han seg med henne og tok henne med seg til Sigeferth og Morcars områder, og besittelser overtok han dets besittelser fra faren. Som opprører mot den konge som hadde herjet dette området ble Edmund ønsket velkommen og før slutten av sommeren ble han akseptert som herre av fra folket i [[de fem burgher i Danelagen]],<ref name="Stenton_389">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 389</ref> antagelig også Torksey og York. Opprøret mot Æthelred sikret Edmund hans egen maktbase i [[Øst-Midlands]].<ref>Lavelle, Ryan (2008): ''Aethelred II: King of the English'', The History Press, s. 169-172</ref> Med dette sørget Edmund også for å gjøre det klart at han aktet å være tronfølger til England. Æthelreds sønner med Emma av Normandie, Edvard og Alfred, var begge mindreårige, og Edmund var den eldste sønn fra første ekteskap. Edmunds handling forpurret også den ambisiøse Eadric Streonas planer. Formodentlig gjorde Edmund seg til hans fiende.<ref>Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 22</ref>

Samtidig gjorde Knut gjorde landgang i England med en stor hær.