Redigerer Eberhard Taubert (avsnitt)

=== Etterkrigstid ===
Etter krigens slutt i 1945 gikk Taubert i dekning, kalte seg deretter "Dr. Erwin Kohl"<ref>''[[Die tageszeitung|taz]]'', 22. Juli 2003, S. 11.</ref> og bodde delvis i Hamburg,<ref>Bernard Ludwig: ''La Propagande Anticommuniste en Allemagne Fédérale.'' Vingtième Siècle. Revue d’histoire, Band 80, Oktober–Dezember 2003, S. 35.</ref> tidvis også utenfor Tyskland i [[Sør-Afrika]] og [[Iran]], hvor han skjulte seg mens han rådgav de lokale myndighetene i bruk av "aktivpropaganda", inntil han returnerte til Forbundsrepublikken i 1950.<ref>Michael R. Lang, [[Henryk M. Broder]]: ''Fremd im eigenen Land: Juden in der Bundesrepublik''. Fischer, Ffm. 1979, S. 25.</ref> Ifølge Patrick Major ble Taubert kontaktet av den britiske etterretningstjenesten i 1946 og var i 1947 medarbeider for den amerikanske etterretningstjenesten [[Counter Intelligence Corps|CIC]].<ref>Patrick Major: ''The Death of the KPD: Communism and Anti-Communism in West Germany, 1945-1956.'' Oxford University Press 1997, S. 269; Zitat: „«Dr. Anti» already familiar as the inspiration behind the Nazi Antikomintern, had been approached in spring 1946 by British intelligence for information on Communist infiltration techniques, but in 1947 found employment with the Americans in CIC“.</ref>

Som "Erwin Kohl" var Taubert i 1950 en av grunnleggerne av Volksbund für Frieden und Freiheit (VFF). VFF så seg selv som "den sentrale antikommunistiske organisasjonen i Forbundsrepublikken"<ref>Kai-Uwe Merz: ''Kalter Krieg als Antikommunistischer Widerstand''. R. Oldenbourg, 1987, S. 147.</ref> og ble støttet<ref>[[Gudrun Hentges]] im Interview mit [[Felix Klopotek]]. In: ''Kölner Stadtrevue.'' 12/2002, S. 33.</ref> og subsidiert<ref>In einem Interview am 21. November 1969 gab der geschäftsführende Vorsitzende H. Hämmerle an: Etat von 1951 bis 1956 jährlich etwa 700.000&nbsp;[[Deutsche Mark|DM]], 1957 bis 1967 jährlich etwa 1,1&nbsp;Millionen&nbsp;DM</ref> av Bundesministerium für gesamtdeutsche Fragen (forløperen til Bundesministerium für innerdeutsche Beziehungen). Mathias Friedel betraktet VFF som en kopi av [[Antikominternpakten|Antikomintern]].<ref>In einem Interview am 21. November 1969 gab der geschäftsführende Vorsitzende H. Hämmerle an: Etat von 1951 bis 1956 jährlich etwa 700.000&nbsp;[[Deutsche Mark|DM]], 1957 bis 1967 jährlich etwa 1,1&nbsp;Millionen&nbsp;DM</ref>

Taubert var fram til 24. august 1955 andre formann i VFF. Etter at hans NS-forbindelser ble offentlig kjent, spesielt hans medvirkning i dødsdommer ved [[Volksgerichtshof]], måtte han trekke seg. En uke før hans avgang uttalte [[Ewert von Dellingshausen]], den ansvarlige referenten i "Ministerium für gesamtdeutsche Fragen", som overvåket og finansielt støttet VFF, i et intervju: "Jeg kan erklære for deg at ministeriet ikke vil trekke noen slike konsekvenser overfor Taubert; for Taubert er en mann vi trenger og han er også uunnværlig. (...) Taubert har erfaring."<ref>{{Der Spiegel|ID=31970992|Titel=Es hat sich nichts geändert|Jahr=1955|Nr=34|Seiten=11f}}{{Der Spiegel|ID=13494538|Titel=Wir müssen an Mütter und Bräute ran|Jahr=1989|Nr=20|Seiten=45}}</ref>

I 1953 regnet den britiske etterretningstjenesten Taubert tilhørende Naumann-kretsen til den tidligere statssekretæren [[Werner Naumann]].<ref>[[Ernst Klee]]: ''Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945''. Fischer, 2005, S. 618.</ref>

I 1958 hentet [[Franz Josef Strauss|Franz Josef Strauß]] (forsvarsminister fra 1956 til 1961) ham som rådgiver for sitt nyopprettede referat "Psychologische Kampfführung" i Bundesministerium für Verteidigung.<ref>{{Der Spiegel|ID=13494538|Titel=Wir müssen an Mütter und Bräute ran|Jahr=1989|Nr=20|Seiten=45}}</ref> I [[Bonn]] opprettholdt Taubert et forbindelseskontor som arbeidet med psykisk forsvar (PSV) for [[NATO]].<ref>Jo Angerer: ''„Schlacht um Herzen und Hirne“ – Die Geschichte deutscher Kriegspropaganda''. In: ''Wissenschaft und Frieden'', Ausgabe 3, 1993, S. 24.</ref>

Taubert var fortsatt en sikkerhetsekspert for en amerikansk etterretningstjeneste og tok i 1959 oppdrag for [[SAVAK|den iranske etterretningstjenesten]] (SAVAK)<ref>[[Leo Müller (Journalist)|Leo A. Müller]]: ''[[Gladio]], das Erbe des Kalten Krieges. Der NATO-Geheimbund und seine deutschen Vorläufer''. Rowohlt, Reinbek 1991, S. 101.</ref> samt andre etterretningstjenester i Midtøsten. Under pseudonymet Dr. Marcel Wallensdorfer ga Taubert fra august 1961 ut en pressetjeneste med tittelen ''Anti-Komintern-Dienst''.<ref>''Zur Person''. In: CrP-Informationsdienst 9, 1961, S. 116.</ref>

Som leder av rettsavdelingen til Pegulan-Werke i Frankenthal rådgav han deres formann Fritz Ries i sikkerhetsspørsmål.<ref>[[Bernt Engelmann]]: ''Das schwarze Kassenbuch: Die Heimlichen Wahlhelfer Der CDU/CSU'', Kiepenheuer & Witsch 1973, S. 91. [http://rsv.daten-web.de/Germanien/Engelmann_Schwarzbuch_HKohl.pdf rsv.daten-web.de]{{Død lenke}} (PDF; 1,1&nbsp;MB)</ref>

Taubert var i 1955 grunnlegger og eier av [[Markus-Verlag]] i Köln.<ref>Mathias Friedel: ''Der Volksbund für Frieden und Freiheit (VFF). Eine Teiluntersuchung über westdeutsche antikommunistische Propaganda im Kalten Krieg und deren Wurzeln im Nationalsozialismus''. St. Augustin 2001, S. 150.</ref>

Etter at den sosialdemokratiske-liberale regjeringen Brandt tiltrådte, samarbeidet Taubert med høyreorienterte publisister som [[Hugo Wellems]] om å styrte regjeringen til fordel for en ny regjering ledet av CDU. I tillegg engasjerte han seg publisistisk mot APO.

Etter 1972 ble Taubert alvorlig syk og trakk seg i stor grad tilbake fra offentlige aktiviteter. I sine siste år tok Taubert kontakt med åpenlyst [[Høyreekstremisme|høyreekstreme]] kretser, som for eksempel [[Manfred Roeder]].<ref>Jürgen Strohmaier: ''Manfred Roeder: Ein Brandstifter.'' Gaisreiter Verlag, 1982, S. 38.</ref> I april 1976, noen måneder før sin død, deltok han på en konferanse for Bürger- und Bauerninitiative ledet av [[Thies Christophersen]] på Helgoland.<ref>''Mit der „Bauernschaft“ nach Helgoland''. In: ''[[Die tageszeitung|taz]]'', 30. August 1983, S. 3.</ref>

Den 2. november 1976 døde han av skadene etter en trafikkulykke. Tre personer deltok i begravelsen hans.<ref>Körner: ''Von der antibolschewistischen zur antisowjetischen Propaganda, Dr. Eberhard Taubert''. In: ''Der Kalte Krieg – Vorspiel zum Frieden?''</ref>