Redigerer Dionysiske mysterier (avsnitt)

=== Ritualer ===
[[Fil:Dancing maenad Python BM VaseF253.jpg|thumb|Dansende mænade. Detalj fra gresk rødfigurvase, gjort av Python, ca. 330-320 f.Kr.. [[British Museum]], London]]
Ritualene var basert på sesongpreget liv-død-gjenfødelse-temaet (felles i jordbrukskulturer) og åndebesettelse; de egyptiske [[Osiris]]mysteriene gikk parallelt med de dionysiske, i henhold til samtidige greske og egyptiske observatører. Åndebesettelse involverte frigjøring fra sivilisasjonens regler og hemninger. Det feiret at hva som var utenfor det siviliserte samfunn og en tilbakevending til eksistensens kilde — noe som senere fikk mystiske overtoner. Det involverte også en flukt fra en sosialisert personlighet og ego til en ekstatisk, gudegitt tilstand eller et opphavelig kollektiv (eller begge deler). I denne forstand var Dionysos en form av den innvendige dyreguden (guden og dyret i ett),<ref>Definition of [http://www.merriam-webster.com/dictionary/beast%20god «Beast God»]: ''a god represented wholly or partly in animal form''</ref> eller i henhold til moderne [[psykologi]] [[underbevissthet]]en.<ref>Aziz, Robert (1990): ''C.G. Jung's Psychology of Religion and Synchronicity''. The State University of New York Press. ISBN 0-7914-0166-9.</ref> Denne aktiviteten har blitt fortolket som gjødning (befruktning), styrkende, rensende, frigjørende og forvandlende, noe som igjen kan forklare hvorfor mange som var hengiven over Dionysos var de som tilhørte det greske samfunnets marginale: [[kvinne]]r, [[slave]]r, fredløse og «utlendinger» (ikke-grekere i henhold til det greske demokrati). Alle var like og likestilte i en kult som speilvendte deres øvrige roller i samfunnet, antagelig tilsvarende med den [[Romerriket|romerske]] [[Saturnalia]]festen hvor samfunnsrollene også ble vendt oppned.<ref>Parker, Robert (2011): ''On Greek Religion'', Cornell University Press, s. 211.</ref> Selv om de greske dionysiske ritualene ble assosiert med kvinner, var de som ledet kulten av begge kjønn — noe som indikerer at kulten ikke var en ren kvinnekult, men kjønnsmessig nøytralt, noe som i seg selv var radikalt i antikkens greske samfunn.

Innføring i [[transe]] som var sentralt for kulten involverte ikke bare «chemognosis» eller antatt bruk av [[Psykedeliske stoffer|psykedeliske rusmidler]], men en «åndepåkallelse» med oksebrøl og kollektiv dansing til trommer og fløyter — kanskje ganske likt dagens «[[rave]]parties». Transene er beskrevet i kjente [[antropologi]]ske begreper med karakteristiske bevegelser (som å kaste hodet bakover som er funnet i alle transeframkallende kulter). Som med [[Afroamerikanere|afroamerikanske]] [[voodoo]]ritualer og andre varianter av dette, er det bestemte rytmer som er assosiert med transen. Rytmer er også funnet bevart i gresk prosa som viser til de dionysiske ritualene, eksempelvis i [[Evripides]]' ''[[Bakkantinnene]]'' og som beskriver ritene utenfor de greske byene og i fjellene.

:«De fulgte faklene som de svingte i mørket, de klatret langs fjellstiene med hodet kastet bakover og med blanke øyne, dansende til taktslagene til trommer som oppildnet deres blod [''eller;'' vaklet full med hva som var kjent som Dionysos' ganglag]. I denne tilstanden av ''ekstasis'' eller ''enthusiasmos'', forlot de seg selv, danset vilt og ropte ''Euoi!'' [gudens navn] og i det øyeblikket av intens henrykkelse ble de identifisert med guden selv. De ble fylt med hans ånd og mottok guddommelig krefter.»<ref>Hoyle, Peter (1967): ''Delphi'', London: Cassell,. Cf. s. 76.</ref>

[[Fil:Peter Paul Rubens 011.jpg|thumb|[[Rubens]]' fremstilling av Bakkanal-feiringen]]
Denne praksis er demonstrert i gresk kultur av [[mænade]]nes, [[thyia]]dernes og ''[[Bacchoi]]s'' [[bakkanal]]. Mange greske ledere betraktet kulten som både skremmende og som en trussel for det siviliserte samfunnet, og ønsket å kontrollere (om ikke også å undertrykke) kultens ekstatiske og hemningsløse fester. Både kontroll og undertrykkelse mislyktes, og Dionysoskulten kom til fortsette i en mer temmet utgave som [[statsreligion]] i [[Athen]]. Det var ėn form av flere av Dionysoskulten — og kulten fikk ulike former i de ulike lokale stedene ved den ofte tok opp i seg stedegne guddommer og deres særegne ritualer, noe som også var tilfelle med Dionysos selv. Den greske ''Bacchoi'' (i henhold til [[de eleusinske mysterier]] de innvidde som bar greinene i prosesjonen langs den hellige veg,<ref>Burkert, Walter (1992): ''Homo Necans: the Anthropology of Ancient Greek Sacrificial Ritual and Myth '', s. 306 f.</ref>) hevdet at som vinen selv hadde Dionysos ulik smak i de ulike regioner, noe som reflekterte deres mytiske og kulturelle jord da han opptrådt under forskjellige navn og skikker på de ulike steder.